Prableen Kaurs blogg

1. mai-tale

1. mai-tale, Bøler Arbeiderparti (Bøler skole)
Dato: 01.05.12
Tema: 1. mai, arbeiderbevegelsen, 22. juli, engasjement, fellesskap

Kjære venner,

1. mai er en dag som minner oss om arbeiderbevegelsens betydning gjennom historien. At bevegelsens meninger, visjoner og handlinger påvirket og endret vårt samfunn.

1.
Retten til arbeid og egen inntekt har vært arbeiderbevegelsens viktigste sak i over hundre år, og vi har oppnådd mye.
Ved å kjempe frem faglige rettigheter, anstendig lønn og arbeid til alle har Arbeiderbevegelsen løftet arbeiderklassen ut av fattigdom.
Arbeid handler også om velferd. At folk jobber og betaler skatt er en forutsetning for at vi skal kunne bevare det gode velferdssystemet vi har i dag.
Vi lever ikke av andres, men av hverandres arbeid.
Vi har bygget en velferdsstat, hvor alle gir etter evne og får etter behov – med et sosialt sikkerhetsnett som sikrer alle trygghet og verdighet.
Vi skal være stolte, men vi kan aldri lene oss tilbake og tro at kampen er over.
Velferdsstaten vi har bygget, stein for stein – i over hundre år, er under beleiring. Felleskapstanken angripes av en sterk høyreside og et høyreradikalt Fremskrittsparti, som vil utstyre folk med en sjekk fra det offentlige, og la størrelsen på lommeboken avgjøre mellomlegget, avgjøre kvaliteten på de offentlige tjenestene du og jeg får.
De kaller det valgfrihet, men de skyggelegger den beinharde realiteten i politikken de forfekter: Dette er ikke valgfrihet for alle, det er valgfrihet for de få.
Deres modell er et kaldt samfunn der hver enkelt av oss ikke er mer enn kunder.
Der alt har en prislapp.
Der flere og flere offentlige velferdsgoder får en avgift, en egenandel.
Der størrelsen på lommeboken betyr mer og mer.

Denne utfordringen må vi møte.
Vi må belyse de hjerteløse realitetene i høyresidens ”valgfrihet”.
Når de snakker om dyktige læreren, varme hender og muligheter, så vet vi at de snakker om privatisering av skolen, dårligere rettigheter i arbeidslivet og muligheter for få.
De snakker om det samme, bare med nye ord. Ord som får politikken deres til å virke fornuftig og rettferdig. De står fortsatt for at markedet skal styre, for at hver enkelt skal være sin egen lykkes smed.
Alle de viktigste samfunnsendringene i Norge de siste hundre årene, er det en samlet arbeiderbevegelse som har kjempet frem.
Vi har gått fra et samfunn med store forskjeller mellom folk, til et samfunn med små forskjeller.
Landet vårt har fått retning takket være de som har gått foran. De har bygget det vi i dag kjenner som den norske modellen. Det er vårt ansvar å videreutvikle den.
Hadde det ikke vært for den norske modellen som arbeiderbevegelser har gått i bresjen for, ville mange, mange mennesker vært overlatt til seg selv.
Deres drømmer, ville vært begrenset av politikere, ikke dem selv.
Deres håp for fremtiden, ville vært overlatt til dem selv.
Deres ønske om et inkluderende fellesskap og samfunn, ville vært for de få.

Hadde det ikke vært for den norske modellen, ville den økonomiske krisen rammet oss mer brutalt og hardere.
Fellesskapsmodellen handler om å la deg og meg, uavhengig av inntekt, bosted og status, lykkes.
I møtet med den største økonomiske krisen vi har sett på flere generasjoner, vet vi at modellen arbeiderbevegelsen sammen har kjempet frem gagner fellesskapet, og ikke få.
Det er vårt ansvar sammen, og vi utgjør fellesskapet sammen.

2.
I fjor så hva felleksskapet kan bety for et enkelt menneske, hva fellesskapet kan gi oss alle.
Hele Norge og verden ble rystet. Han angrep oss. Han angrep demokratiet vårt. Samfunnet vårt. Han angrep alle. 
Da gikk vi nordmenn fra å være medborgere til å bli medmennesker. Vi gikk fra å være fremmede og bekjente, til et stort fellesskap med det samme ønsket: Et ønske om:
- et samfunn som tok vare på alle
- et samfunn som hadde plass til alle
- et samfunn som inkluderte alle

Vi var et fellesskap som klemte hverandre, et felleskskap som gråt med hverandre, et fellesskap som sto støtt når det stormet som verst.
Det ga oss en enorm styrke. Det viste hvilken styrke du og jeg har, en styrke arbeiderbevegelsen har og en styrke hele det norske folk har.
Vi reagerte meg å holde hverandre i hendene, ikke ved å skille mellom ”oss” eller ”dem.
Vi var et lite land, med et stort hjerte.
Samholdet kom ikke av seg selv, og det vil ikke forbli av seg selv. Det hviler et ansvar på oss alle. Det er noe vi må vedlikeholde og bygge videre på.

Vi har sett land der åpenheten sakte, men sikkert er blitt begrenset. Parlamenter er blitt gjemt bak murer. Man har sett det nødvendig med tungt bevæpnet politi rundt andre demokratiske institusjoner.
Murer og tungt væpnede vakter betyr ikke nødvendigvis mer sikkerhet. Angrep skjer også i land som er mindre åpent enn vårt. Men væpning og murer betyr i alle fall mer avstand mellom folk og folkevalgte. Det betyr mistillit til medborgere. Det betyr at vi aksepterer frykten, og gjør den til en del av vår hverdag.
Det er en dårlig løsning. Vi må forsvare den. Da kan ikke frykten seire.

Min generasjon har av noen fått navnet «22. juli-generasjonen». Men det er ikke først og fremst Utøya eller bombene i Regjeringskvartalet jeg vil at vi skal bli husket for.
Jeg vil at min generasjon skal bli husket for vårt politiske engasjement og hva vi fikk til i tida etterpå, hva vi klarte å sette på dagsorden, hva vi kommer til å klare å gjøre og forandre.
Norge er summen av oss. Historien er summen av våre handlinger. Alt vi gjør, og ikke gjør, blir stående igjen etter oss.
Det er vi som må stake ut den veien vi vil at landet vårt skal ta. Det er vårt ansvar.

3.
Alene står vi svakt, men sammen er vi sterke og beveger samfunnet videre.
Urettferdigheten som eksisterte og som fortsatt eksisterer, er noe arbeidere i generasjoner har kjempet for å utjevne.

La oss, når høyresiden mener denne dagen er utbrukt, vaie våre flagg stolt. Vise at vi er villig til å kjempe og bringe arven videre. Vise at dagen ikke bare er historie, men en dag til å minne oss selv på at det kan bli bedre, at samfunnet kan inkludere alle mer.

Det er ingen selvfølge at dette skjer av seg selv, det er ingen selvfølge at alle mennesker blir inkludert, selv om det skal være en selvfølge.
Det våre forfedre kjempet for, kjemper vi også for i dag. Det grunnlaget de har lagt, vil alltid være en prosess vi er en del av. Det viser at deres arbeid er en del av en kamp som har foregått i mange år.
De hadde troen på det de sto opp for, de var modige. De hadde troen på et bedre samfunn – et varmere samfunn.

1. mai er dagen hvor vi feirer våre seire, men også kjemper våre kamper.
Vi kan ikke si oss fornøyde. Kampen for rettferdighet, solidaritet og likeverd vil aldri ta slutt. Det er derfor denne dagen fortsatt er så viktig.

Gode venner, gratulerer så mye med dagen, og takk for meg.

Prableen K.

søndag 6. mai kl 23 2 kommentarer Bra! fra silje e. og en annen Bra?

Fedmeoperasjon for alle?

Spalten min “akkurat nå” i Aftenpostens Si;D, 29.02.12

Fedmedebatt. Fedmeoperasjon. Holdningskampanjer. Dette er sikkert ord de fleste har hørt eller lest i den siste tiden. Debatten om overvekt eller fedme handler først og fremst om livskvalitet, menneskeliv og enkeltskjebner.

I Norge har fedmeoperasjon til nå kun vært et tilbud til voksne, men ti tenåringer har gått igjennom en fedmeoperasjon som en del av en forskningsstudie ved sykehuset i Vestfold. Målet for forskningen er å finne ut om fedmeoperasjoner rutinemessig bør tilbys til ungdom helt ned i 13-årsalderen.

Det at dette skaper debatt, er både viktig og positivt, men også med god grunn. Jeg er veldig skeptisk til at så unge mennesker skal få gå gjennom en fedmeoperasjon. Alle mennesker er forskjellige. Tilbudet kan være bra for noen, men ikke for andre. Dessuten vet vi for lite om hva dette kan bety og hvilke konsekvenser dette kan ha for så unge mennesker. Det er ikke til å stikke under en stol at holdningsarbeid, fokus på aktivitet og sunt kosthold har gått for tregt og kanskje vært for dårlig. Vi trenger en debatt om hvordan dette kan bedres. Dette er viktig nå, men også på lang sikt. Når vi begynner å diskutere om 13-åringer kan tilbys fedmeoperasjon, er det et tankekors.

Prableen K.

søndag 6. mai kl 23 Skriv kommentar Bra?

Terningkast på hode, ikke kropp

Spalten min “akkurat nå” i Aftenpostens Si;D, 03.02.12

Det er med stor iver moteverdens mennesker kaster terninger på kjoler og antrekk. Bilder og store overskrifter fyller nettavisene og leserne klikker seg gledelig inn for å lese dommene. Andre ganger er det vekttapet, eller motsatt, som dominerer. For min del må motebransjen gjerne kommentere kolleksjoner og de nye trendene. Det jeg derimot setter mindre pris på, er hvordan det såkalte «perfekte» kvinneidealet dyrkes frem.

Når samfunnsdebattanter, politikere og andre deltakere i det offentlige ordskiftet vurderes etter kropp, er det noe som ikke stemmer. Noen vil mene at dette er å overdrive, men det er ikke til å stikke under stol at det faktisk skjer.

Bredden av mennesker i samfunnet må fremheves i mediebildet, og det såkalte «perfekte» kvinneidealet er en uegnet målestokk. Kast gjerne terningkast på hode, men ikke på kropp.

Prableen K.

søndag 6. mai kl 23 Skriv kommentar Bra! fra 2 andre Bra?

Enkeltskjebner faller fra

Aften, 28.02.12.

Skolefrafall
Debatten om frafall i videregående skole har gått i rykk og napp. Det har en rekke ganger blitt heftig debattert, listet opp ulike tiltak og iverksatt ulike løsninger. Frafall har konsekvenser for samfunnet og mange enkeltskjebner.

Rett spor
Elever som dropper ut har ofte stort fravær, og ikke karakterer i basisfag som norsk, engelsk og matte. De er lite motiverte og kan ha dårlige norskkunnskaper. For å kunne hjelpe elevene og løse frafallsproblematikken må man gripe inn tidsnok. Det er lettere å dra elever som holder på å droppe ut inn på rett spor enn de som allerede har droppet ut.

Aktuelle temaer
Lærerne er skolens viktigste ressurspersoner. De vet hvor skoen trykker og hvilke utfordringer elevene møter. Selv begynte jeg å skrive innlegg til avisene på grunn av norsklæreren min. Han pleide å ta med aviser til timene. Vi diskuterte dagsaktuelle temaer og han bidro til å senke terskelen for å delta i diskusjoner. Når vi skulle skrive stiler på nynorsk var det ofte dagsaktuelle temaer som mobbing. Han gjorde undervisningen mer interessant.

Øke læringstrykket
Tidlig innsats og tett oppfølging er essensielt i arbeidet med å forebygge frafall. Et viktig fokus må være rettet mot videre- og etterutdanningen slik at lærerne er faglig oppdaterte. Det er viktig for Ap å avbyråkratisere lærerrollen slik at det blir mer tid til undervisning og følge opp elever. Når kartlegging og testing tar mye tid, vil fokuset endres fra læring til resultat. Da sier det seg selv at spillerommet for å gjøre fagene mer interessante blir betydelig begrenset.

Elevvurdering
For da handler det ikke lenger om hvordan elevene kan bruke sine talenter til å nærme seg fagene. Det blir et mye mer rigid og strengt system lærerne må styre med. Ap vil styrke arbeidet med elev- og lærlingvurdering i skolen. Slik vil vi øke læringstrykket og fremme mestring. Vi vil ha bedre vurdering for læring, ikke mer testing og tidstyver i skolen.

Fokus på veien videre etter skolen er også viktig. Det sies at man ikke kan nå et mål man ikke kan se. Derfor er det viktig at elevene allerede i startfasen blir bedre kjent med ulike utdannelser og muligheter. Dette bidrar til å forme tanker om hva en vil studere, og kan være en motivasjon til å stå løpet ut. Riktignok kan valg av utdannelse endre seg over tid, men å ha tenkt på livet etter videregående skole er viktig fordi det får eleven til å se fremover.

Kompetanseløft
Rådgiverne spiller i denne sammenheng en viktig rolle. De er et av elevenes viktigste verktøy i valg av videregående og studier, og kan gi elevene gode råd og informasjon om hvordan elevene kan lykkes slik at de kan velge det som er rett for dem. Derfor er styrking av rådgivningstjenesten et viktig skritt i riktig retning. Antall rådgivere i Oslo-skolen må økes slik at de kan ta seg tid til å gi gode råd og vurderinger til hver enkelt elev. Dessuten trenger rådgiverne et kompetanseløft. I dag er det ikke noe krav om kompetanse dersom man er rådgiver. Dette er noe av det mest fundamentale som må på plass.

I 2025 vil arbeidslivet kun ha behov for 3,5 prosent ufaglært arbeidskraft. En av de viktigste oppgavene våre er å sørge for at alle elever fullfører og består videregående. Oslo har det høyeste frafallet innenfor yrkesfag i landet, nær 50 prosent. For å kunne redusere frafallet vil Ap sørge for læreplass til alle som ønsker og trenger det, og gjøre yrkesopplæringen mer fleksibel og teorien mer praksisrettet. Vi vil øke antall lærlinger i kommunen, og målet må være at vi skal ha én kommunal lærlingeplass pr. 1000 Oslo-innbyggere. Dessuten vil vi gi tilbud om toårig praktisk opplæring i skolen dersom det ikke går å skaffe en elev lærlingeplass etter teoridelen. På denne måten hindrer man at de som ikke får plass dropper ut.

Ambisjoner
Vi må aldri undervurdere elever som synes skolen er kjedelig eller ønsker å droppe ut. Senker vi ambisjonene, taper vi. Det handler om å øke læringstrykket tilpasset den enkelte elev. Derfor handler ikke debatten om frafall om en gruppe elever, men enkeltskjebner som må tas alvorlig.

Prableen K.

fredag 2. mars kl 02 1 kommentar Bra! fra silje e. og 6 andre Bra?

Noen høydepunkter fra politikken i 2011

Kanskje noen av dere husker at jeg oppsummerte fjoråret? Det kan leses her. Jeg tenkte jeg skulle gjøre det samme i år. Året har vært veldig spesielt. På godt og vondt.

I januar ble jeg gjenvalgt som leder i Grorud AUF, og begynte på min andre periode. Det var fint å kunne fortsette arbeidet med å bygge opp lokallaget. I dag er vi flere aktive medlemmer.

AUF i Oslo avholdt sitt årsmøte i februar. Årsmøtet gav meg en enorm tillit da jeg ble valgt til nestleder i et av AUFs største fylkeslag. Jeg deltok også på et dialogmøte på Litteraturhuset hvor jeg snakket om hvorfor jeg valgte å engasjere meg politisk. Du kan lese innledningen her.

Arbeiderpartiets landsmøte ble avholdt i april. Jeg holdt innlegg om retten til heltid og AUF fikk gjennomslag for alle krav i saken. Du kan lese mer om det her. Det var også en debatt om hodeplagg på landsmøtet. Jeg markerte meg sterkt, da jeg kjempet for retten til å bære hodeplagg i domstolene. Avdøde og daværende leder i AUF i Oslo, Håvard Vederhus, holdt dette innlegget om hodeplagg. Du kan lese litt om det her og se et innslag fra TV 2 her.

Foto: Arbeiderpartiet

I mai skrev jeg en kronikk om mammas kreftsykdom og hvordan det var for meg. Den kan leses her.

Valgkampforberedelser tok mye tid, og sommerferien kom fort. Da hadde jeg fullført mitt andre år på videregående og gledet meg til sommerleir på Utøya. Jeg var en av de heldige som fikk holde innlegg etter innledningen til Gro Harlem Brundtland på Utøya 22. juli. Innlegget kan leses her. 23. juli publiserte jeg dette innlegget på bloggen om hva jeg hadde opplevd 22. juli. Noen få dager etterpå holdt jeg denne talen på Melas minnekonsert på Rådhusplassen. Jeg skrev også denne teksten i Aftenpostens minnebilag om fremtiden og ”22. Juli-generasjonen.”

Foto: NRK, 21. juli

Det ble en veldig spesiell og tøff valgkamp. Sammen med min gode partikollega Arshad M. Ali skrev jeg dette innlegget om psykisk helse.

I september ble jeg valgt inn som den yngste bystyrerepresentanten i Oslo. Det var en veldig stor ære, og jeg er veldig takknemlig for tilliten. Jeg ble medlem i kultur- og utdanningskomiteen. Du kan lese litt om det her. På folkevalgtdagen i Rådhuset holdt jeg innlegg om mine forventninger til vervet. Det kan du lese her.

I desember kåret ukemagasinet Ny Tid Marcel Gleffe, Synnøve Kvamme og meg til “Årets nordmenn”. Du kan lese intervjuene med oss og juryens begrunnelser her. Det er en ære å få en slik pris. Det motiverer meg til å stå på og fortsette meg engasjementet mitt.

På tampen av året deltok jeg i debatt på Aktuelt med Per Fugelli, Linn Ullman og Per Arne Dahl. Den kan du se her.

Jeg vil rette en veldig stor takk til alle menneskene som har gitt meg en enorm tillit som folkevalgt, heiet på meg, delt støttende ord i en tid som har vært vanskelig og alle de som har kommet med tilbakemeldinger på hva som er viktig for dem. Jeg vil spesielt takke de menneskene som har hjulpet meg med mitt politiske arbeid. Dere vet selv hvem dere er. Jeg håper du tar kontakt om det er noe du vil jeg skal jobbe med i bystyret, og ser frem til å fortsette på den andre siden. Takk for i år.

Prableen K.

onsdag 28. desember 2011 kl 21 Skriv kommentar Bra! fra Iram A., Eva H. R. og 10 andre Bra?

En befolkning som gjenspeiles

Aftenpostens Si;D, 08.12.11

Den siste tiden har vi snakket mye om mer demokrati, men hva betyr det i praksis? Mange har lurt på hvordan det offentlige ordskiftet vil bli. Vil flere og nye stemmer slippe til?

Holdningsendring. Det må en holdningsendring til blant voksne. De vet ikke alltid best. De unge må i større grad få slippe til. De må få delta aktivt og bli tatt seriøst. Det er viktig at disse føler at det arbeidet de gjør blir satt pris på. Et godt eksempel er ungdommens bystyremøte i Oslo. Her får ungdom debattere saker som opptar dem, og får sendt fem saker videre til det ordinære bystyret, som må behandle disse sakene. Blant private aktører vil jeg trekke frem Aftenpostens Si ;D. En god arena for debatt av og med unge. Vi trenger flere slike arenaer.

Mangfold. Mer demokrati handler om at befolkningen vår gjenspeiles i samfunnet generelt, samfunnsdebatten, politiske partier og demokratiske institusjoner. Ungdom er generelt lite representert i samfunnsdebatten og politikken. Diskusjonen om mangfoldige stemmer i samfunnsdebatten har pågått lenge. Hvorfor skal man innsnevre definisjonen på mangfold til å handle om man har flerkulturell bakgrunn eller ikke? Mangfold er mye mer enn bare det.

Hvis befolkningen gjenspeiles bedre, vil vi se flere mange nye ansikter i fremtiden. Flere debatter vil kunne bli mer nyansert og mer basert på kunnskap. En forutsetning for at det kommer noe godt av politiske debatter, er at den utfordringen man debatterer blir debattert av mennesker som berøres av utfordringen. Ikke bare utenforstående.

Må engasjere oss. Jo flere som engasjerer seg, jo bedre gjenspeiles befolkningen. Samtidig må det skapes arenaer hvor unge i større grad føler at deres engasjement blir tatt på alvor. På den måten kan det fattes beslutninger som appellerer til det store mangfoldet av mennesker i samfunnet vårt. Jeg mener at å ikke engasjere seg, er det samme som å gi bort de påvirkningsmulighetene mennesker har kjempet for i hundrevis av år. Ikke alle mennesker i andre land har de samme rettighetene som oss. Når det er så mange som ikke kan si det de mener, kjempe for det de står for, så skal vi selvfølgelig engasjere oss.

Prableen K.

torsdag 22. desember 2011 kl 22 Skriv kommentar Bra! fra Lozan B. og 5 andre Bra?

Ingen skal trues til taushet

Aftenposten, 07.12.11

I tiden etter 22. juli har det vært ulike debatter. Det er flott at det er takhøyde for meningsutveksling. Samtidig er det noen som ikke har klart å skille mellom person og sak. Det er veldig leit.
En som deltar i det offentlige ordskiftet må tåle å høre motsigende argumenter og forsvare sine argumenter. Det er vi alle enige om. Men, det betyr ikke at en som deltar i det offentlige ordskiftet skal hånes, sjikaneres eller trues. Det er uakseptabelt. Vi trenger felles spilleregler. Klarer man å forholde seg til noe grunnleggende, er det mulig debattere vanskelige utfordringer. Å svare et debattinnlegg i en avis med en anonym trussel har aldri vært debatt.

Det var leit da Bushra Ishaq valgte å trekke seg fra samfunnsdebatten i en periode grunnet sjikane og trusler, og det er leit at Frps stortingspolitiker Christian Tybring-Gjedde nå er sykmeldt grunnet det samme. Dette er kun to eksempler. Det står stor respekt av politikere, samfunnsdebattanter og andre som deltar i det offentlige ordskiftet med fullt navn, men det står ikke respekt av de menneskene som sjikanerer og truer andre til taushet.

Som deltagere i samfunnsdebatten hviler det et ansvar på oss alle. Vi er oppegående nok til å møte argumenter med argumenter. Det er vi voksne nok til. Man skal kunne debattere vanskelige saker, kunne ytre seg fritt og kritisere andres synspunkter som en er uenig i. Drapstrusler, sjikane og personangrep skal man derimot ikke kunne tolerere. Det er forkastelig. De som gjemmer seg bak skjermer og anonyme navn, må man ta et oppgjør med for å få en redelig debatt.

Jeg prøver på ingen måte å innsnevre ytringsfriheten eller holde noen utenfor, men den norske samfunnsdebatten er tjent med ulike meninger. Iblant må vi alle minne oss selv på hvilket ansvar vi har, inkludert meg, og ta det ansvaret. La spilleregelen være å møte argument med argument. Vi er ikke tjent med at noen trues eller sjikaneres til taushet. Det er ikke debatt. Det er strafferettslige brudd.

Prableen K.

torsdag 22. desember 2011 kl 22 Skriv kommentar Bra! fra Lozan B. og 4 andre Bra?

Vår by, Oslo

VG, 13.11.11
En dag våkner en jente. Hun sitter på kjøkkenet, skålen med frokostblanding foran seg og ser høstløvet duve ned.

Hun går ut. Hører lyden av grus som knaser under skoene. Vinden stryker henne svakt i ansiktet. Henter avisen. Setter seg på kjøkkenet. Den fine dampskyen fra den store tekoppen med fargerike prikker stiger opp i rommet og blir borte.

Smiler du, Oslo?
Smiler du med oss i livets
bølgetopper?
Når vi vasser i løvet ditt
Hemningsløse, frie og uskyldige
Kjenner du gleden vår?

Blar i avisen. Utøya. Regjeringskvartalet. Fem drap. Overfallsvoldtekter. Oslo. Hun får vondt inni seg. Tenker på de som er berørt. De som har det vondt.

Gråter du, Oslo?
Gråter du når vi blir forlatt?
Når vi mister grepet over tilværelsen
Tomme, fortvilte og ensomme
Kjenner du smerten vår?

Debattinnleggene er mange. Hun leser ingressene, hva ulike politikere mener, hva forskerne skriver. De mener så mye, tenker hun, det er viktig. Der det er uenighet, tenkes det og hvis det tenkes, så kommer det en forandring.

Tenker på da hun sto på Rådhusplassen med rosen høyt i været. Da hun sang «Til ungdommen». Hvor fint og godt det var.

Hun tenker på lørdagskvelden da hun gikk natteravn. Da hun sammen med andre fulgte en annen jente hjem. Hun hilste på politikere som sammen med henne gjorde noe for Oslo. Byen de alle er så glade i.

Hun legger avisen fra seg. Tar tekoppen med seg inn i stuen. Tuller det mørkeblå pleddet med de hvite prikkene på rundt seg. Drar hånden forsiktig gjennom håret. Lukker øynene et øyeblikk og puster dypt inn.

Puster du, Oslo?
Puster du for oss når vi glemmer?
Når menneskene dine er fulle av frustrasjoner
Uforklarlige, vonde og uløselige
Puster du?

Hun tenker: sammen er vi sterke. Slår det bort et øyeblikk, sier til seg selv at det er klisjé. Nei, sier hun høyt. Stemmen klinger.

Den forskjellen utgjør vi sammen. Side om side. I går. I dag. I morgen. Alltid.

Versene er fra diktet «Pust, Oslo. Pust» av Ida Glosimot (17). Hele diktet kan leses her.

Prableen K.

søndag 13. november 2011 kl 17 Skriv kommentar Bra! fra Iram A., silje e., Christina M. L. og 7 andre Bra?

Like, men samtidig veldig ulike likestillingskamper

Innlegg i debatt etter Gro Harlem Brundtland sin innledning på Utøya
Dato: 22.07.11
Tema: likestilling

Kjære Gro, Kjære Utøya,

Tusen takk for en flott innledning. Det var veldig inspirerende å høre på de erfaringene du delte med oss.

Nå er det jo sånn at jeg var tre år da du gikk av som statsminister, og jeg har gjort mange iherdige forsøk på å tenkte tilbake på da jeg var så liten, men det var ikke så lett å huske så mye. Men, jeg husker godt det foreldrene mine pleide å fortelle om deg. Det er at du var en utrolig dyktig kvinne som blant annet sørget for at pappaen min også kunne være hjemme med meg og lillesøsteren min. Det ble han veldig glad for.

I Midtøsten kjemper nå en hel generasjon for demokrati, ytringsfrihet og retten til å bestemme over egne liv. Vi ser at i mange svært konservative land går kvinner foran, særlig i Jemen. En av de fremste opposisjonsfigurene er nettopp en kvinne.

Når vi snakker om likestilling i Norge, snakker vi blant annet om likelønn og retten til heltid. Dette er helt utenkelig for mange av kvinnene i Midtøsten. De kjemper for rett til utdannelse, rett til å få sin stemme hørt og rett til de samme rettighetene som menn.

Det er den samme kampen, men på en helt annen måte likevel. Mens vi kjemper i Stortinget, kjemper de i gatene. Mens vi kjemper for likelønn, kjemper de for lønn. Mens vi kjemper for lik representasjon av begge kjønn, kjemper de i mange land for i det hele tatt bli representert.

Hva tenker du om disse like, men samtidig veldig ulike likestillingskampene?

Prableen K.

lørdag 12. november 2011 kl 13 Skriv kommentar Bra! fra Live Ø., silje e. og 4 andre Bra?

Mine forventninger til vervet

Tale på folkevalgtdagen, Oslo rådhus
Dato: 27.10.11
Tema: rådgivningstjenesten, lærlingplasser, psykisk helse, engasjement

Kjære alle sammen,

Jeg vil takke for anledningen til å dele tanker rundt vervet mitt.

I går ble bystyret konstituert, vervene ble fordelt og jeg skal være medlem i kultur- og utdanningskomiteen.

De siste årene har det vært et stort fokus på kunnskap. Kunnskap er bra. Kunnskap er viktig. Frafallsstatistikken på videregående har blitt flittig debattert, men rådgivningstjenesten har ikke blitt styrket. Mange elever er avhengig av å få råd og kunnskap om studier og studieretninger. For meg er det viktig at rådgiverne har god tid, er kompetente og at elevene kan få gode råd om hvordan de kan realisere sine drømmer. Derfor vil jeg jobbe for å styrke rådgivningstjenesten.

Når en elev først velger en studieretning på videregående, er det viktig at eleven får fullføre. I dag er det mange yrkesfagelever som fullfører to år med teori på skolebenken, har gode karakterer, lite fravær, men som likevel ikke får lærlingplass. Det er ikke greit. Alle elever skal ha mulighet til å fullføre utdannelsen sin. Vi vet at det er nøkkelen til å lykkes i samfunnet. Derfor vil jeg jobbe for at vi skal ha mist én kommunal læreplass per 1000 innbyggere.

Psykisk helse er et tema vi tydeligere må sette på dagsorden, vi må tørre å snakke om det, vi må ta alle på alvor. Vi trenger mer åpenhet rundt temaet, et tema jeg tydelig, uavhengig av min komité, vil fortsette å sette på dagsorden. Mens vi kan sitte i vår ende av bordet og vegre oss for å snakke høyt om en utfordring, kan andre mennesker sitte i den andre enden og lide av vår taushet.

Jeg håper samtidig at velgerne har forventninger til meg, at de tar kontakt og at jeg aktivt oppsøker dem, for jeg vil være deres ombud.

Da jeg ble nominert på bystyrelisten til Arbeiderpartiet i fjor, trodde jeg ikke at jeg ville få muligheten til å representere Oslos befolkning i bystyret. Det virket som en litt fjern tanke. Da hadde jeg drevet med politikk i underkant av et år, men som vi alle vet, så skjer mye i politikken på kort tid.

Etter denne sommeren har jeg tenkt mye på hva våre politiske beslutninger har å si for andre mennesker, hvordan det kan gjøre hverdagen enklere eller vanskeligere, hvordan politikk vi debatterer og vedtar kan hjelpe mennesker som møter på utfordringer i hverdagen.

Da AUF begynte å planlegge valgkampen var vi strålende fornøyde med 13 ungdomskandidater på listen, og jobbet hardt for å få inn så mange vi kunne. Vi utformet valgkampmateriale, skolerte oss og forberedte oss til valgkampen. Alle hadde sett for seg noe helt annet enn hva det ble til.

Etter sommerens hendelser har jeg gått inn i meg selv. Jeg har innsett at mitt politiske engasjement genuint er verdt noe, at jeg, Prableen, kan utrette noe. Det har fått en ny betydning, noe jeg tar med meg inn i vervet.

Prableen K.

søndag 30. oktober 2011 kl 11 Skriv kommentar Bra! fra silje e., Christina M. L. og 12 andre Bra?