Helvete på Utøya

Jeg har våknet. Jeg klarer ikke å sove mer. Jeg sitter i stuen. Føler sorg, sinne, lykke, Gud jeg vet ikke hva. Det er for mange følelser. Det er for mange tanker. Jeg er redd. Jeg reagerer på hver minste lyd. Jeg vil nå skrive om hva som skjedde på Utøya. Hva mine øyne så, hva jeg følte, hva jeg gjorde. Ordene kommer rett fra levra, men jeg vil samtidig anonymisere mange navn i respekt for mine venner.

Vi hadde hatt krisemøte i hovedbygget etter eksplosjonene i Oslo. Etter det var det et eget møte for medlemmene fra Akershus og Oslo. Etter møtene befant mange, mange seg rundt og i hovedbygget. Vi trøstet oss med at vi var trygge på en øy. Ingen visste at helvete ville bryte ut hos oss også.

Jeg sto i hovedgangen da panikken brøt ut. Jeg hørte skudd. Jeg så ham skyte. Alle begynte å løpe. Det første tanken var: «Hvorfor skyter politiet på oss? Hva faen?!» Jeg løp inn i lillesalen. Folk løp. Skrek. Jeg var redd. Jeg klarte å komme meg inn på et av rommene bakerst i bygget. Vi var mange der inne. Vi lå på gulvet alle sammen. Vi hørte flere skudd. Ble mer redde. Jeg gråt. Jeg skjønte ingenting. Jeg så bestevennen min gjennom vinduet og lurte på om jeg skulle gå ut for hente ham inn til meg. Jeg rakk det ikke. Jeg så frykten i øynene hans.

Vi ble liggende på gulvet inne i rommet i noen minutter. Vi ble enige om ikke å slippe flere inn i tilfelle morderen kom. Vi hørte flere skudd og bestemte oss for å hoppe ut av vinduet.

Panikken brøt ut blant oss.

Alle inne i rommet hastet seg til vinduet og prøvde å hoppe ut. Jeg var den siste og tenkte: «Jeg er den siste som hopper ut av vinduet. Nå dør jeg. Jeg er sikker, men det er kanskje greit, da vet jeg at de andre er trygge.» Jeg kasket vesken min ut av vinduet. Prøvde å klarte ned, men mistet taket. Jeg landet hardt på venstre del av kroppen. En gutt hjalp meg opp. Vi løp inn i skogen. Jeg så meg rundt. «Er han her? Skyter han mot meg? Ser ham meg?»

En jente hadde brukket ankelen. En annen var hardt skadd. Jeg prøvde å hjelpe litt før jeg fortsatte ned mot vannet. Jeg søkte dekning bak en slags murvegg. Vi var mange.

Jeg ba, ba, ba. Jeg håpet på at Gud så meg. Jeg ringte mamma og sa at det ikke var sikkert vi ville møtes igjen, men at jeg skulle gjøre alt for å klare meg. Jeg sa flere ganger at jeg elsket henne. Jeg hørte frykten i stemmen hennes. Hun gråt. Det gjorde vondt. Jeg sendte tekstmelding til pappa, sa at jeg elsket ham. Jeg sendte tekstmelding til et annet menneske jeg er veldig, veldig glad i. Vi holdt litt kontakt. Jeg sendte tekstmelding til bestevennen min. Han svarte ikke.

Vi hørte flere skudd. Krøp oss sammen. Gjorde alt vi kunne for å holde varmen. Det var så mange tanker. Jeg var så redd. Pappa ringte meg. Jeg gråt, sa at jeg elsket ham. Han sa at han var på vei sammen med broren min for å ta meg imot når jeg kommer over til fastlandet eller de kom til øya. Det var så mange følelser. Så mange tanker. Jeg ba alt jeg kunne. Det gikk en del tid. De andre ringte foreldre etter hvert begynte alle å tekste i frykt for at morderen skulle høre oss. Jeg tenkte på søsteren min som er bortreist. Hvordan jeg skulle fortelle henne hvordan det gikk? Hva som skjedde med meg. Jeg oppdaterte på Twitter og Facebook at jeg foreløpig var i live og at jeg var «trygg». Jeg skrev at jeg ventet på politiet. Folk hoppet ut i vannet, begynte å svømme.

Jeg ble liggende.

Jeg bestemte meg for at hvis han kom, skulle jeg spille død. Jeg skulle ikke løpe eller svømme. Jeg kan ikke beskrive frykten, alle tankene, det jeg følte.

En mann kom. «Jeg er fra politiet.» Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva ham sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg.

Jeg ble liggende. Jeg tenke: «Nå er det over. Han er her. Han tar meg. Nå dør jeg.» Folk skrek. Jeg hørte at andre ble skutt. Andre hoppet ut i vannet. Jeg lå der. Mobilen i hånden. Jeg lå oppå beina til en jente. To andre lå oppå mine bein. Jeg ble liggende. Det tikket inn tekstmeldinger. Mobilen ringte flere ganger. Jeg ble liggende. Jeg spilte død. Jeg lå der i minst en time. Det var helt stille. Jeg vred forsiktig på hodet for å se om jeg kunne se noen levende. Jeg så lik. Jeg så blod. Frykt.

Jeg bestemte meg for å reise meg. Jeg hadde ligget oppå et lik. To lik lå på meg. Jeg hadde englevakt.

Jeg visste ikke om han ville komme tilbake igjen. Jeg hadde ikke mot til å se på alle som hadde ringt og tekstet meg. Jeg hastet ned mot vannet. Tok av meg genseren. Den var stor. Jeg tenkte at det ville bli vanskelig å svømme meg den. Jeg vurderte om jeg skulle ta med meg mobilen eller la den ligge igjen. Jeg puttet den i baklommen og hoppet uti.

Jeg så flere andre ute i vannet. De hadde svømt langt. Jeg så at noen hadde samlet seg rundt en flytende luftbåt eller noe sånt. Det var mange som plukket opp de som svømte utover. Jeg svømte, svømte og svømte mot den luftgreia. Jeg skrek. Gråt. Ble kald. Tenkte på når jeg ville drukne. Det ble tyngre og tyngre. Jeg ba. Jeg fortsatte. Ble sliten i armene. Bestemte meg for å snu meg på ryggen og bare bruke beina for å svømme videre. Jeg sank. Jeg begynte å svømme vanlig igjen.

En liten stund trodde jeg de som hadde samlet seg rundt luftbåten begynte å bevege seg bort. Jeg skrek. Tryglet dem om å vente på meg. Jeg må ha sett syner. Jeg svømte hvert fall noen hundre meter før jeg nådde frem. Vi snakket litt sammen. Fortalte hva vi het, hvor vi kom fra. Når båtene kjørte forbi skrek vi om hjelp, men de plukket opp de andre som bare svømte først. En mann i båt kom til oss. Han kastet ut flere redningsvester. Jeg fikk tak i en. Fikk den på meg. Jeg holdt fast i den lille luftbåten lenge helt til den samme mannen kom tilbake for å plukke oss opp.

Alle kom seg oppi. Han begynte å kjøre mot land. Etter en stund begynte den lille båten hans å ta inn litt vann. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få mest mulig vann ut. Jeg brukte en bøtte. Jeg ble sliten. En annen jente i båten tok over.

Vi kom oss til land. Vi fikk tepper. Tårene presset seg på. Jeg gråt mer. En dame klemte meg. Det var så godt. Jeg gråt høyt. Jeg hulket. En mann lånte meg telefonen sin. Jeg ringte pappa: «Jeg lever. Jeg klarte det. Nå er jeg trygg.» Jeg la på. Gråt mer.

Vi måtte gå et lite stykke. Helt ukjente mennesker tok oss inn i bilene sine og kjørte oss til Sundvollen hotell. Jeg løp inn for å se om jeg kunne se bestevennen min. Jeg så ham ikke på noe sted. Jeg så en venninne. Jeg gråt høylytt. Vi klemte hverandre lenge. Det var godt. Jeg gikk rundt, lette etter venner. Hjertet banket. Jeg gråt mer. Jeg registrerte meg hos politiet, så gjennom alle listene. Jeg visste ikke om bestevennen min levde. Jeg så gjennom alle listene. Jeg kunne ikke finne navnet hans noe sted. Jeg var redd. Jeg fikk en dyne. Tok av meg de våte sokkene. Jeg var halvnaken. Fikk en jakke.

Jeg prøvde å summe meg litt. Kontaktet foreldrene mine igjen. Pappa og storebror var på vei for å hente meg. Jeg drakk litt kakao. Satte meg ned. Tenkte. Gråt. Så flere venner. Klemte dem. Gråt. Jeg fikk låne en data. Oppdaterte Facebook og Twitter igjen om at jeg nå var trygg. Jeg var på hotellet i flere timer før familien min kom. Jeg lette etter kjente. Snakket med en prest. Jeg fortalte alt jeg hadde sett. Det var en god samtale. En mann fra Røde Kors så på alle sårene mine. Renset dem.

Tiden gikk.

Jeg var med noen av vennene mine. Alle snakket om det samme. Hvordan vi hadde overlevd. Hva som hadde skjedd. Jeg spurte flere om de hadde sett bestevennen min. Ingen hadde sett ham. Jeg ble redd. Tenkte på at det var min feil fordi vi ikke hadde klart å holde sammen. En venninne fikk nøkkelkort til et hotellrom. Vi satte oss der, så på nyheter. Det var sinne, sorg, så mange følelser. Pappa ringte, de hadde kommet. Jeg tok heisen ned. Løp ut til dem. Klemte storebroren min og pappaen min lenge. Jeg gråt høyt. Broren min gråt også. Det var et godt øyeblikk.

Jeg så en gutt som liknet på bestevennen min. Jeg ropte navnet hans. Han snudde seg. Det var ham. Vi klemte hverandre lenge. Begge gråt, vi spurte hverandre om hvordan vi hadde klart oss. Etter en stund registrerte jeg meg ut og vi kjørte hjem. Noen andre satt på med oss. Bestevennen min ble med meg hjem. Broren hans hadde kommet til meg sammen med sin bestevenn. Det var flere som hadde samlet seg hjemme hos meg. De ville ikke dra hjem før de hadde sett at jeg hadde det bra. Vi snakket litt. Jeg drakk et glass juice. Spiste en yoghurt. Snakket litt mer med mamma og familien min. Jeg ringte bestevenninnen min. Det var en god samtale. Hun sa: «Jeg var ikke sikker på om jeg noen gang ville få denne telefonen.» Tårene presset seg på. Vi snakket litt. Etter det la jeg meg. Klokken var tre. Mamma nektet å la meg sove alene, så vi sov sammen.

Det har gått noen timer siden alt dette skjedde. Jeg er fortsatt i sjokk. Alt har ikke sunket inn. Jeg har sett lik av mine venner. Flere av vennene mine er savnet. Jeg er glad for at jeg kan svømme. Jeg er glad for at jeg lever. For at Gud passet på meg. Det er så mange følelser, så mange tanker. Jeg tenker på alle de pårørende. På alle jeg har mistet. På det helvete som er og var på øya. Sommerens vakreste eventyr er forvandlet til Norges verste mareritt.

Vist 924757 ganger. Følges av 458 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 331 til 360 — vis alle 467 kommentarer

Just nu spelar det ingen roll vilken sida om gränsen man bor på; just idag är vi alla norrmän. Väldigt stark text, och det är även väldigt, väldigt starkt av dig att orka skriva om den här fruktansvärda händelsen så detaljerat!

*Jeg har oversatt til engelsk for deg, så du når flest mulig. * Stå på Prableen.

Hell on Utoya

I’ve awakened. I can’t sleep any more. I’’m sitting in the living room. Feeling sorrow, anger, happiness God knows what. There are a lot of feelings. Too many thoughts. I’m afraid. I’m reacting on the faintest of sounds. I will now write about what happened on Utoya. What my eyes saw, what I felt, what I did. The words are going to be free-spoken, but I still want to withstand from mentioning many names in respect of my friends.

We had a crisis meeting in the main building after the explosions in Oslo. After that it was a separate meeting for the members from Akershus (County) and Oslo. After the meetings had taken place, a lot of people were near and inside the main building. We were comforting each other, saying we were safe on this island. None of us knew that hell would break loose on us too.

I was standing in the main hall when the panic began. I heard shots. I saw him shoot. Everyone started to run. My first thought was: “ Why is the police shooting at us? What the hell?!” I ran into the small hall. People ran. Screamed. I was afraid. I managed to get inside one of the rooms at the back of the building. We were a lot of people in there. We were all lying on the floor. We heard multiple shots. Got more afraid. I was crying, couldn’t understand a thing. I saw my best friend through the window and I was wondering if I should go out and get him back here. I didn’t have enough time. I saw the fear in his eyes.

We remained on the floor a few minutes. We agreed not to let anyone else in case the murderer came. We heard more shots and decided to jump out the window. Panic broke out amongst us. Everyone in the room hastened to the window and tried to jump out. I was the last one, and I was thinking : “I’m the last to jump out the window. I’m going to die now. I’m certain of it, but maybe it’s alright, at least I know my friends are safe.” I through my purse out the window. Tried to climb down, but I slipped. I landed hard on the left side of my bode. A boy helped me up. We ran into the forest. I looked around. “Is he here? Is he shooting at me? Can he see me?” A girl had broken her ankle. Another one was badly injured. I tried to help before I continued towards the water. I took cover behind some kind of brick wall. Were were many. I prayed, prayed, prayed. I was hoping God saw me.

I phoned my mother and said we would probably never meet again, but I was going to do everything to make it. I said multiple times I loved her. I hear the fear in her voice. She was crying. It hurt. I sent a text to my dad, saying I loved him. I sent a text to another person I loved very, very much. We stayed in touch. I sent a text to my best friend. He didn’t answer. We heard more shots. Crawled together. Did everything to stay warm. So many thoughts. I was so afraid. My dad phoned me. I was crying, telling him I loved him. He sad he was on his way with my brother to receive me when we came back to the mainland or when they came to the island. It was so many feelings. So many thoughts. I prayed as much as I could. Some time passed. The other phoned their parents, but eventually they started texting, fearing the murderer was able to hear us. I thought about my sister who’s away on a trip. How could I tell her how things were? What was happening to me. I updated Twitter and Facebook, stating I was still alive and that I was “safe”. I wrote I was waiting for the police. People started jumping in the water, starting to swim. I stayed down. I decided to play dead if he came near. I was not going to run or swim. I can’t describe the fear, the thoughts and what I felt.

A man came by. “I’m from the police” he said. I remained still. Somebody screamed back at him, saying he had to prove it. I don’t remember exactly what he said, but the murderer began to shoot. He reloaded. Shot more. He shot those around me. I remained still. I was thinking: “Now it’s over. He’s here. He’s gonna get me. I’m going to die.” People were screaming. I heard that others had been shot. Others jumped in the water. I was lying there. The phone in my hand. I was lying over the legs of a girl. Two others were lying over my legs. I remained still. I played dead. I was lying there at least an hour. It was completely silent. I twisted my head around carefully, looking for survivors. I saw bodies. I saw blood. Fear. I decided to get up. I had been lying atop of a dead body. Two dead bodies had been lying on top of me. I must have had a guardian angle.

I didn’t know if he would return. I didn’t have the courage to see of anyone had called or texted me. I hastened down to the water. Took my sweater off. It was big, I thought it would be difficult to swim in it. I considered whether I should bring my phone or leave it. I put it in my back pocket and jumped in. I saw more people in the water, they had swam far. I saw someone gathering around a floating air boat or something. There was a lot of people picking up the people who were swimming. I swam, swam and swam against the boat. I was screaming. Crying. Getting cold. Thinking of when I was going to drown. It got heavier and heavier. I prayed. I continued. My arms got tired. I decided to turn on my back and use my legs to swim om. I sank. I started to swim normal again.

For a short while, I thought those who had gathered around the air boat started moving away. I screamed. Begged them to wait for me. I must have seen visions. I swam at least a couple of hundred meters before I reached it. We started to talk to each other. When the boats drove by we screamed for help, but they picked up the ones who were swimming first. A man in a boat came to us. He threw several life vests in the water. I got a hold of one, managed to get it on. I held in the little floating air boat long enough for the man to return for us. Everyone got in. He started to drive for land. After a while his little boat started to take in water. I did everything I could to get the water out. I used a bucket. I was tired. Another girl in the boat took over. We came to the shore. We were given blankets.

Tears were forcing themselves out. I cried more. A woman hugged me, it was so good. I cried out loud, hulking. A man lent me his phone, and I called my Dad: “I’m alive, I made it. I’m safe now”. I hung up, and cried some more. We had to walk a short distance, but then total strangers got us in their cars and drove us to Sundvollen Hotel. I ran inside to look for my best friend. I couldn’t see him anywhere. I saw a girlfriend. I cried out loud, hugging each other. It was really good. I walked around, looking for friends while my heart was pounding. I cried some more. I registered with the police, looked through all the lists. I couldn’t find his name anywhere. I was afraid, and then I received a duvet. Removed my wet socks. I was half-naked. I got a jacket and tried to return to my senses. Contacted my parents again. Dad and my big brother was on their way to get me. I drank some cocoa. Sat down, thinking, crying. Met more friends and hugged them. Cried some more. I borrowed a computer, and updated Facebook and Twitter, stating I was safe now. I was in the hotel for several hours before my family arrived. I looked for people I knew. Talked to a priest, telling everything I’ve witnessed. It was a good conversation. A man from the Red Cross looked on my wounds, cleansing them.

Time passed, and I was with my friends. Everybody was talking about the same things. How we had survived, what had happened. I asked several people if they’ve seen my best friend . No one had seen, and I started to get afraid. I thought it was my fault we couldn’t stick together. A girlfriend got a keycard to a hotel room. We sat there, watching the news. It was anger, sorrow, so many feelings. Dad called, they had arrived. I took the elevator down, ran towards them. Hugged my brother and my Dad a long time. I cried out loud, and my brother was crying too. It was a good moment. I saw a boy who looked like my best friend. I called out his name, and he turned. It was him. We hugged for a long time, both of us crying. Asking each other how we survived. After a while I registered out, and we drove home. Somebody else were driving with us. I brought my best friend home with me. His brother came home to me with his best friend. Several people had gathered at my place. They didn’t want to go home before they had seen I was fine. We talked. I drank a glass of juice, ate a yoghurt. Talked some more with my mother and my family. I phoned my best girlfriend, it was a good conversation. She said: “I wasn’t sure I was ever going to get this call-” Tears were forcing themselves out again. We talked some, and after that I went to bed. The time was about 03.00. My mother refused me to sleep alone, so we slept next to each other.

It’s been a few hours since it all happened. I’m still in shock. All the impressions aren’t clear yet. I’ve seen bodies of my friends, several of my friends are missing. I’m glad I can swim. I’m glad to be alive. For God to watch over me. There’s so many feelings and thoughts. I’m thinking of all the relatives of the lost ones. I’m thinking of everyone I have lost. I’m thinking on the hell which is and took place on that island. The most beautiful time of the summer was turned in to Norway’s worst nightmare.

Vill tacka för att du orkat dela med dig och skicka all möjlig kärlek från Sverige. Tårarna rinner fortfarande på kinderna, önskar dig fortsatt styrka!

Uvirkelige oppleverlser du beskriver. Helt utrolig at ett menneske kan gjøre slikt. Jeg føler med deg, og håper det går bra med deg og dine venner fra AUF-leiren… Til alle som har mistet livet R.I.P, og til alle pårørende – Kondolerer!

Tak for dine ord og fordi du har lyst til at dele din grufulde oplevelse. Må du finde lys i mørket og styrke fra de folk, du læner dig op af i den kommende svære tid, hvor Utøya skal bearbejdes. /Line, København

Sterke saker du skriver, føler så vannvittig med deg og alle de andre.

Kære Prableen, du skal vide at hele verden græder med jer. Det i har været udsat for er et angreb på hele den vestlige verden, demokratiet! Det viser også at der er grupper vi skal holde mere øje med en først antaget. Det er en tragedie, først og fremmest for jer der var til stede, jeres pårørende og hele det norske folk. Men bestemt også for resten af den vestlige verden. Det er helt ubegribeligt at et menneske kan gøre det her. Du er heldig du overlevede og du gjorde det rigtige. Dette her vil aldrig blive glemt, men ingen må nogensinde få lov at skræmme os fra at gøre det vi tror på. Jeg græd da jeg læste din uhyggelige beretning, du har stort mod. Jeg tænker også på dine forældre, hvilken angst de har haft mens de ventede på nyt fra dig. Det er så rart at vide i nu er genforenet. Men samtidig kan jeg mærke den sorg alle de efterladte sidder med. Jeg håber du kommer godt gennem dette her og at alle omkring dig passer på dig, kærlige og styrkende tanker fra Danmark.

Det som hänt är så otroligt hemskt, och jag är så otroligt ledsen över det som ni utsatts för.
Skickar tusen kramar, och tankar, till Norge

Läste med tårar i ögonen. Men tror jag aldrig kommer förstå hur hemskt det måste ha varit. 1000 kramar till dig och alla våra grannar i Norge.

Sitter her med tårer i øynene. Sterk tekst, enda sterkere person. Måtte alle engler våke over deg i den kommende tiden. Du er i mine bønner og tanker.

Det var bra du overlevde, ufattelig tragisk hendelse. har ikke ord. folk fra hele verden gråter.. styrkende klemmer til dere alle.*

Det är så hemskt.
Jag kan inte förklara, eller förstå allt detta.
Du måste ha vart rädd, väldigt rädd. Jag kan inte föreställa allt du har upplevt. vad du har sätt.
Allt det där, man helst vill slippa se.

Jag blir så ledsen när jag hör detta. Ser detta. Men jag kan inte se ur du såg det. Jag kan bara föreställa mig hur du såg det i mitt huvud. Och jag fattar det inte. Men jag kommer inte att känna det du kände. För det måste man uppleva själv, för att förstå.

Ta han om er nu.

Många kramar och stöd från Sverige, Säffle.

Det er så forferdelig at ingen ord strekker til. Et mareritt uten like.

Alle tanker til deg, de omkomne og alle pårørende.

Jeg har sittet med tårer i øynene helt siden jeg fikk vite antallet døde i dag tidlig, men ikke før nå har de rent ned.. Utrolig rørende historie, men samtidig veldig skremmende..

Jeg er glad du delte din historie. Det var vanskelig å lese da jeg kjente tårene presse på. Forferdelig at du og de andre AUF’erne måtte gjennomgå noe slikt. Jeg ønsker deg det beste og håper fremtiden blir lysere enn det situasjonen er nå.

Tårene renner menst jeg leser historien din. Kjære deg, ingen av dere har fortjent og opplevd dette. Det er helt grusomt, og skulle aldri skjedd noen. Håper alt går bra med deg og vennene dine! Dette er så grusomt at ord blir fattige..

Fantastikt starkt av dig att orka skriva om det och ännu starkare var du att ha en sådan handlingsförmåga under själva händelsen.
Jag fick tårar i ögonen när jag läste ditt inlägg. Ingen ska behöva gå igenom någonting liknande! Det gör ont i mig att du och alla de andra skulle behöva uppleva detta. Idag har världen inga gränser och det bor en norrman i oss alla. Alla är vi helt förskräckta och lider och gråter med er. Många jag träffat idag har talat om detta efter att det spreds som en löpeld över Atlanten.
Ta nu väl hand om dig och de dina. Du har en erfarenhet inte många av oss har: du vet att du har en skyddsängel och att livet är allför kort för att inte levas. Skjut inte upp det goda till morgondagen, eller till en dag du tycker du förtjänar det. Du förtjänar det nu – idag.
Jag tackar gudarna för att du finns.

Kram!

Tack Prableen för att du orkar berätta. Jag tänker på dig och alla andra som varit med om detta helvete. Jag tänker på alla anhöriga till de som inte överlevde. Jag hoppas att din berättelse får upp ögonen på alla politiker när det gäller högerextremismen som finns i våra samhällen sedan länge…. långt innan 9/11. Det värsta är om den här mannen bara avfärdas som en galning!
Kram från Magnus “Mange” Anuell

Ord blir fattige. Kjærlighet fra Sverige.

Allt detta är ohyggligt. Det gör ont även här i Sverige. Jag är till tårar sorgsen över det som hänt dig och alla dina kamrater men tacksam för att du och många med dig lyckades överleva. Du uppvisar ett enormt mod. Sveriges Television har visat NRK från morgon till kväll mellan många extrainsatta nyhetssändningar. Hela Sverige är med er. Idag är vi alla ett.

Det är ofattbart och fruktansvärt det du varit med om. Men jag blev så glad i allt det dystra att läsa att din bestevenn är i livet! Varma tankar till dig och din familj och alla de andra som var med på Utöja idag från Sverige. Tack för ditt mod och att du delade detta med oss. Amy

Utrolig sterkt å lese, jeg sitter her og gråter
Det som skjedde var helt grusomt, ord blir få når slike ting skjer

Gud besvarte din bønn, og gav deg kraft til å fortelle om helvete du gikk igjennom.
Han vil hjelpe deg videre Prableen. TAKK for alt du delte. Gud velsigne deg og dine.
(Joh.15.13): Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.
(Sal.50.15): Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.

Hei, Prableen.

Dette er helt umulig å fatte…
Så levende beskrevet i en forferdelig situasjon… Så utrolig godt at du slapp unna med livet i behold! Den redselen du må ha følt, kan jeg ikke en gang sette meg inn i… Å se sine venner dø for øynene dine, må være helt forferdelig grusomt…
Jeg vet hva sorg er, mistet babydatteren min for 8 måneder siden, derfor har jeg grått og grått og grått når jeg har sett på nyhetene. Det har gått utrolig sterkt innpå meg da jeg kan forestille meg noe av følelsene til de involverte (sorgfølelsen, litt av sinnefølelsen, meningsløsheten), i tillegg skulle faktisk forloveden min/barnefaren vært på Utøya, men da han var deprimert så glemte han å melde seg på. Nå er jeg så utrolig glad for at han var deprimert, og at jeg har han trygt her hjemme.. Begynte å gråte da jeg skjønte at han kunne ha vært der, at jeg kunne ha mistet ham. Han var på Utøya i fjor, og han var der for 2 måneder siden…
Min varmeste tanker går til deg, og til alle de som må oppleve disse traumene og sorgene på nærthold. Måtte dere hente styrke til å takle dette. Vi mennesker er skapt for å takle tunge situasjoner. Jeg tenner lys for Norge, måtte Norge bli enda mer styrket og sammensveiset etter dette.

Klem fra meg

Godt skrevet! Det er utrolig sterkt å lese hva du har opplevd, tårene triller.
Varmeste tanker til alle de nærmeste av ofrene etter denne tragedien.
Ord blir for små i sammenhenger som dette, og det går ikke ant å sette ord på de grusomhetene som har hendt i det lille fredelige landet vårt det siste halvannet døgnet.

Jag kan inte nog uttrycka mins sympatier och min häpnadsväckning över den styrka du visar mitt i all smärta. Finns ingen som någonsin kommer kunna förstå din och dina vänners skräck och trots detta är det de utomstående som ska försöka hålla er utom total sinnesförvirring. Jag ska göra allt jag kan för att hjälpa och jag vet att i hela Sverige sörjer varje enskild individ det ofattbara dådet och över den fruktansvärda omänsklighet som uppvisades av mördaren. Finner inte ord för att beskriva hur otroligt fasansfull människan kan vara, men håller vi starka, lyssnande och empatiska människor ihop kommer vi kunna ta oss genom allt detta med ännu mer styrka som utkomst.
Jag skickar all min kärlek till dig och dina landsmän som i dessa dagar känns närmre än någonsin förut. All heder och vördnad till de omkomna.

Djævelen besøgte Norge, og du så ham. Jeg græd mens jeg læst din heroiske beretning. Du gjorde det rigtige og overlevede til at fortælle resten af verden. Mange knus fra Californien.

Skickar mina tankar härifrån Sverige. Det är så fruktansvärt hemskt det som har hänt och jag blir så ledsen när jag tänker på det. Det går inte att beskriva hur hemskt jag tycker att det här är. Förstår inte hur en människa kan vara så ond och göra nåt sånt här. Mot en massa oskyldiga människor. Mina tankar går till alla er som har drabbats och jag sörjer nåt enormt med er alla som tvingats vara med om detta fruktansvärda och med alla er som har förlorat familjemedlemmar och vänner i denna ofattbara tragedi.
Kramar från Sverige!

Det er utrolig sterkt å klare å fortelle denne historien. Beretninger som dette trengs, fordi det er så utrolig vanskelig å få omfanget av denne tragedien til å synke inn. Ikke en gang at jeg selv har vært på sommerleir på Utøya og kjenner igjen bildene derfra kunne gjøre dette virkelig for meg. Jeg ble kvalm og begynte å gråte da jeg leste innlegget ditt. Jeg føler med deg og alle de andre som var på Utøya. Tenker på familiene og vennene deres, og ønsker dere alt godt. AUF har ikke vært mitt ungdomsparti, men akkurat nå er det det.

Hei Kjaere Pallavi,
I love you, I am so lucky to be a part of your life. You are so brave. I wish I was there to give you a hug. It is just so unbeliveable. I cried while I was reading your story. It is just so surreal seeing all the pictures, reading all the news. I will give you a call in few days. take care always.
Stor Klem Jessie

Annonse