Helvete på Utøya

Jeg har våknet. Jeg klarer ikke å sove mer. Jeg sitter i stuen. Føler sorg, sinne, lykke, Gud jeg vet ikke hva. Det er for mange følelser. Det er for mange tanker. Jeg er redd. Jeg reagerer på hver minste lyd. Jeg vil nå skrive om hva som skjedde på Utøya. Hva mine øyne så, hva jeg følte, hva jeg gjorde. Ordene kommer rett fra levra, men jeg vil samtidig anonymisere mange navn i respekt for mine venner.

Vi hadde hatt krisemøte i hovedbygget etter eksplosjonene i Oslo. Etter det var det et eget møte for medlemmene fra Akershus og Oslo. Etter møtene befant mange, mange seg rundt og i hovedbygget. Vi trøstet oss med at vi var trygge på en øy. Ingen visste at helvete ville bryte ut hos oss også.

Jeg sto i hovedgangen da panikken brøt ut. Jeg hørte skudd. Jeg så ham skyte. Alle begynte å løpe. Det første tanken var: «Hvorfor skyter politiet på oss? Hva faen?!» Jeg løp inn i lillesalen. Folk løp. Skrek. Jeg var redd. Jeg klarte å komme meg inn på et av rommene bakerst i bygget. Vi var mange der inne. Vi lå på gulvet alle sammen. Vi hørte flere skudd. Ble mer redde. Jeg gråt. Jeg skjønte ingenting. Jeg så bestevennen min gjennom vinduet og lurte på om jeg skulle gå ut for hente ham inn til meg. Jeg rakk det ikke. Jeg så frykten i øynene hans.

Vi ble liggende på gulvet inne i rommet i noen minutter. Vi ble enige om ikke å slippe flere inn i tilfelle morderen kom. Vi hørte flere skudd og bestemte oss for å hoppe ut av vinduet.

Panikken brøt ut blant oss.

Alle inne i rommet hastet seg til vinduet og prøvde å hoppe ut. Jeg var den siste og tenkte: «Jeg er den siste som hopper ut av vinduet. Nå dør jeg. Jeg er sikker, men det er kanskje greit, da vet jeg at de andre er trygge.» Jeg kasket vesken min ut av vinduet. Prøvde å klarte ned, men mistet taket. Jeg landet hardt på venstre del av kroppen. En gutt hjalp meg opp. Vi løp inn i skogen. Jeg så meg rundt. «Er han her? Skyter han mot meg? Ser ham meg?»

En jente hadde brukket ankelen. En annen var hardt skadd. Jeg prøvde å hjelpe litt før jeg fortsatte ned mot vannet. Jeg søkte dekning bak en slags murvegg. Vi var mange.

Jeg ba, ba, ba. Jeg håpet på at Gud så meg. Jeg ringte mamma og sa at det ikke var sikkert vi ville møtes igjen, men at jeg skulle gjøre alt for å klare meg. Jeg sa flere ganger at jeg elsket henne. Jeg hørte frykten i stemmen hennes. Hun gråt. Det gjorde vondt. Jeg sendte tekstmelding til pappa, sa at jeg elsket ham. Jeg sendte tekstmelding til et annet menneske jeg er veldig, veldig glad i. Vi holdt litt kontakt. Jeg sendte tekstmelding til bestevennen min. Han svarte ikke.

Vi hørte flere skudd. Krøp oss sammen. Gjorde alt vi kunne for å holde varmen. Det var så mange tanker. Jeg var så redd. Pappa ringte meg. Jeg gråt, sa at jeg elsket ham. Han sa at han var på vei sammen med broren min for å ta meg imot når jeg kommer over til fastlandet eller de kom til øya. Det var så mange følelser. Så mange tanker. Jeg ba alt jeg kunne. Det gikk en del tid. De andre ringte foreldre etter hvert begynte alle å tekste i frykt for at morderen skulle høre oss. Jeg tenkte på søsteren min som er bortreist. Hvordan jeg skulle fortelle henne hvordan det gikk? Hva som skjedde med meg. Jeg oppdaterte på Twitter og Facebook at jeg foreløpig var i live og at jeg var «trygg». Jeg skrev at jeg ventet på politiet. Folk hoppet ut i vannet, begynte å svømme.

Jeg ble liggende.

Jeg bestemte meg for at hvis han kom, skulle jeg spille død. Jeg skulle ikke løpe eller svømme. Jeg kan ikke beskrive frykten, alle tankene, det jeg følte.

En mann kom. «Jeg er fra politiet.» Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva ham sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg.

Jeg ble liggende. Jeg tenke: «Nå er det over. Han er her. Han tar meg. Nå dør jeg.» Folk skrek. Jeg hørte at andre ble skutt. Andre hoppet ut i vannet. Jeg lå der. Mobilen i hånden. Jeg lå oppå beina til en jente. To andre lå oppå mine bein. Jeg ble liggende. Det tikket inn tekstmeldinger. Mobilen ringte flere ganger. Jeg ble liggende. Jeg spilte død. Jeg lå der i minst en time. Det var helt stille. Jeg vred forsiktig på hodet for å se om jeg kunne se noen levende. Jeg så lik. Jeg så blod. Frykt.

Jeg bestemte meg for å reise meg. Jeg hadde ligget oppå et lik. To lik lå på meg. Jeg hadde englevakt.

Jeg visste ikke om han ville komme tilbake igjen. Jeg hadde ikke mot til å se på alle som hadde ringt og tekstet meg. Jeg hastet ned mot vannet. Tok av meg genseren. Den var stor. Jeg tenkte at det ville bli vanskelig å svømme meg den. Jeg vurderte om jeg skulle ta med meg mobilen eller la den ligge igjen. Jeg puttet den i baklommen og hoppet uti.

Jeg så flere andre ute i vannet. De hadde svømt langt. Jeg så at noen hadde samlet seg rundt en flytende luftbåt eller noe sånt. Det var mange som plukket opp de som svømte utover. Jeg svømte, svømte og svømte mot den luftgreia. Jeg skrek. Gråt. Ble kald. Tenkte på når jeg ville drukne. Det ble tyngre og tyngre. Jeg ba. Jeg fortsatte. Ble sliten i armene. Bestemte meg for å snu meg på ryggen og bare bruke beina for å svømme videre. Jeg sank. Jeg begynte å svømme vanlig igjen.

En liten stund trodde jeg de som hadde samlet seg rundt luftbåten begynte å bevege seg bort. Jeg skrek. Tryglet dem om å vente på meg. Jeg må ha sett syner. Jeg svømte hvert fall noen hundre meter før jeg nådde frem. Vi snakket litt sammen. Fortalte hva vi het, hvor vi kom fra. Når båtene kjørte forbi skrek vi om hjelp, men de plukket opp de andre som bare svømte først. En mann i båt kom til oss. Han kastet ut flere redningsvester. Jeg fikk tak i en. Fikk den på meg. Jeg holdt fast i den lille luftbåten lenge helt til den samme mannen kom tilbake for å plukke oss opp.

Alle kom seg oppi. Han begynte å kjøre mot land. Etter en stund begynte den lille båten hans å ta inn litt vann. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få mest mulig vann ut. Jeg brukte en bøtte. Jeg ble sliten. En annen jente i båten tok over.

Vi kom oss til land. Vi fikk tepper. Tårene presset seg på. Jeg gråt mer. En dame klemte meg. Det var så godt. Jeg gråt høyt. Jeg hulket. En mann lånte meg telefonen sin. Jeg ringte pappa: «Jeg lever. Jeg klarte det. Nå er jeg trygg.» Jeg la på. Gråt mer.

Vi måtte gå et lite stykke. Helt ukjente mennesker tok oss inn i bilene sine og kjørte oss til Sundvollen hotell. Jeg løp inn for å se om jeg kunne se bestevennen min. Jeg så ham ikke på noe sted. Jeg så en venninne. Jeg gråt høylytt. Vi klemte hverandre lenge. Det var godt. Jeg gikk rundt, lette etter venner. Hjertet banket. Jeg gråt mer. Jeg registrerte meg hos politiet, så gjennom alle listene. Jeg visste ikke om bestevennen min levde. Jeg så gjennom alle listene. Jeg kunne ikke finne navnet hans noe sted. Jeg var redd. Jeg fikk en dyne. Tok av meg de våte sokkene. Jeg var halvnaken. Fikk en jakke.

Jeg prøvde å summe meg litt. Kontaktet foreldrene mine igjen. Pappa og storebror var på vei for å hente meg. Jeg drakk litt kakao. Satte meg ned. Tenkte. Gråt. Så flere venner. Klemte dem. Gråt. Jeg fikk låne en data. Oppdaterte Facebook og Twitter igjen om at jeg nå var trygg. Jeg var på hotellet i flere timer før familien min kom. Jeg lette etter kjente. Snakket med en prest. Jeg fortalte alt jeg hadde sett. Det var en god samtale. En mann fra Røde Kors så på alle sårene mine. Renset dem.

Tiden gikk.

Jeg var med noen av vennene mine. Alle snakket om det samme. Hvordan vi hadde overlevd. Hva som hadde skjedd. Jeg spurte flere om de hadde sett bestevennen min. Ingen hadde sett ham. Jeg ble redd. Tenkte på at det var min feil fordi vi ikke hadde klart å holde sammen. En venninne fikk nøkkelkort til et hotellrom. Vi satte oss der, så på nyheter. Det var sinne, sorg, så mange følelser. Pappa ringte, de hadde kommet. Jeg tok heisen ned. Løp ut til dem. Klemte storebroren min og pappaen min lenge. Jeg gråt høyt. Broren min gråt også. Det var et godt øyeblikk.

Jeg så en gutt som liknet på bestevennen min. Jeg ropte navnet hans. Han snudde seg. Det var ham. Vi klemte hverandre lenge. Begge gråt, vi spurte hverandre om hvordan vi hadde klart oss. Etter en stund registrerte jeg meg ut og vi kjørte hjem. Noen andre satt på med oss. Bestevennen min ble med meg hjem. Broren hans hadde kommet til meg sammen med sin bestevenn. Det var flere som hadde samlet seg hjemme hos meg. De ville ikke dra hjem før de hadde sett at jeg hadde det bra. Vi snakket litt. Jeg drakk et glass juice. Spiste en yoghurt. Snakket litt mer med mamma og familien min. Jeg ringte bestevenninnen min. Det var en god samtale. Hun sa: «Jeg var ikke sikker på om jeg noen gang ville få denne telefonen.» Tårene presset seg på. Vi snakket litt. Etter det la jeg meg. Klokken var tre. Mamma nektet å la meg sove alene, så vi sov sammen.

Det har gått noen timer siden alt dette skjedde. Jeg er fortsatt i sjokk. Alt har ikke sunket inn. Jeg har sett lik av mine venner. Flere av vennene mine er savnet. Jeg er glad for at jeg kan svømme. Jeg er glad for at jeg lever. For at Gud passet på meg. Det er så mange følelser, så mange tanker. Jeg tenker på alle de pårørende. På alle jeg har mistet. På det helvete som er og var på øya. Sommerens vakreste eventyr er forvandlet til Norges verste mareritt.

Vist 924757 ganger. Følges av 458 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 421 til 450 — vis alle 467 kommentarer

: I’m really sorry for what happened there , I give my condolences for your country and for you , When I saw this on the news yesterday i can not believe it … How can happen this on one of the most pacific countrys in Europe … .I read this story 3 times and I cried . But this story made me glad , made me glad because you survived , and your bestfriend too. I can’t make an idea of what ‘re you feeling now but you must know that you ARE NOT ALONE , . You must to get over of this , you have a family who will support and help you always . You got my support from Spain
I don’t know norwegian that’s why I worte this in english I hope that if you read this you can understand it . Best wishes
There’re a lot of websites where you can see that people from other countrys support you and others like you

Takk for at du delte din opplevelse med oss. Du skal vite at du og dine venner ikke har lidt forgjeves, men at vi er mange som nå vil jobbe hardt for å gjøre Norge – og verden – til et varmere og mer inkluderende samfunn. Jeg ønsker deg så inderlig alt godt for fremtiden, og håper du får bearbeidet dette så godt at du kan være en sterk kvinne for morgendagens samfunn. Vi trenger deg.

Tusen takk or at du delte din historie. Det er helt ufattelig hva dere har måttet oppleve. Min dypeste medfølelse med deg og alle dine venner i de opplevelser og enorme tap dere har lidd.

Takk for at du deler det uforståelige som skjedde på Utøya med andre, som strever med å forstå omfanget og ondskapen bak en slik handling. Mine tanker går til deg, som overlevde marerittet, samt til alle dem som har mistet sine kjære. Medfølelse og varme tanker til det å leve med slike minner livet ut. Jeg håper at familie og nære venner egner å hegne godt om deg i dagene og årene som kommer. Og vit at en hel verden viser avsky for handlingen, vi gråter i hjertene våre i medfølelse og sorg.

Selv var jeg i sjokktilstand etter nyhetsmeldingene. Og prøvde å finne ut mer om denne mannens tanker som kunne føre til ett slikt hat og avstumpethet. Fant en link til en side hvor man kunne laste ned hans såkalte “politiske manifest”. Men stoppet der, og lastet det ikke ned.

Noe i meg sa at hvorfor skal jeg laste ned slike syke fantasier. Da oppnår han bare mer oppmerksomhet. Nok sitater fra dette har stått i aviser allerede, slik at det for meg var klart at mannen er svært syk. Og for første gang lot jeg vær å etterprøve kilder, jeg stoler på at politiske kommentatorer i avisredaksjoner, og andre fagfolk makter å gi ett sammendrag av dette. Uten at jeg må grave meg ned i hans forskrudde tanker selv.

Jeg skriver dette i ett håp om at du selv ikke graver deg ned i det samme, i håp om å forstå gjerningsmannens motiver. Du har vært utsatt for nok. Og livet ditt skal gå videre. Fokuser på positive ting. Stol på dine idealer, og at det nytter å jobbe med politikk. Eller å være ett positivt forbilde i andre sammenhenger.

Avslutter med ett vakkert sitat, etter hukommelsen; “Om en mann kan gi så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle sammen kan gi.” …Det er det som sitter sterkest igjen i meg etter dagene som har gått.

Dypeste medfølelse i sorgen, gode tanker fra Sturla

Bästa vännen! Jag har läst det du skrivit flera gånger men kan omöjligt förstå innebörden av det du och dina kamrater har varit med om därför det är så otroligt fruktansvärt hur någon levande varelse kan göra så mot andra människor och mot er ungdomar som bara är i början av era liv.

Hoppas du kan finna något sätt att klara dig egenom detta hemska, som säkert kommer att förfölja dig under lång tid. Och jag hoppas mänskligheten vaknar och förstår att vi måste vara rädda om varandra och visa kärlek till varandra, och att detta hemska ska bli en väckarklocka för det.

Önskar dig och dina vänner och familj allt det bästa för framtiden.

Tusen hjertelig takk for at du delte dette med Norge.
Vi er glade for at du er i sikkerhet.
Bare folk som opplevde dette sammen med deg vet hvordan det føles. Så jeg kan desverre ikke si at jeg vet hvordan du har det. Men vi kondolerer alle sammen!

Håper livet ditt blir bra!Det har du fortjent!

Dette var helt ufattelig å lese. Takk Gud for at det gikk bra med deg og vennen din. Selv har jeg mistet min. Beskjeden om at Tore er blant de drepte, levert av Stoltenberg på direkten, vil aldri ALDRI slutte å gjøre vondt. Han var en fantastisk person! Jeg ber for alle som har mistet sine kjære. Takk for at du delte din historie.
-Amalie

Så fruktansvärt, det går inte att ta in. Vi tänker på er, massa kärlek från Sverige.

Kjære Prableen, har tenkt mye på deg og alt du har vært gjennom. Det er helt ufattelig vondt. Dine ord har gjort et uslettelig inntrykk og har rørt meg veldig dypt. You’re in my thoughts and prayers. Stor klem Julia

Prableen. Hvor har jeg ondt af dig og alle de andre, der oplevede den forfærdelige tragedie. Men jeg er stolt af jer. Nordmænd har en evne til at forblive fattede og rolige, i stedet for at panikke totalt. I har klaret situationen fremragende. Jeg kondolerer og håber, at der aldrig skal ske noget slemt for dig igen. Tanker fra Danmark.

När jag läste detta kände jag hur tårarna började trycka bakom mina ögon. Tack för att du delade med dig av dina upplevelser, varma hälsningar.

Kjære Prableen!!

Først og fremst kondolerer masse til deg og alle som har mistet sine kjære i den ufattelige tragedien. Vi alle er berørt og preget av det som har skjedd, men å lese og høre direkte fra dere og deres skrekkhistorier får meg til å få gåsehud, og gråte uten å stoppe. Din historie er ufattelig sterk sammen med alle andre historier som vi hører om for hverdag av skrekk og gru. Det er som du skriver mange følelser som jeg deler med deg…følelser som er blandet av sorg og sinne på at det finnes sånne umenneskelige personer her i verden…uheldigvis og dessverre så finnes de..få er de ja, men stor skade kan de påføre og ramme dessverre ja Jeg må si at opp i en så grusom terrorhandling og opp i en sånn grusom umenneskelig handling så kan man finne en lettelse likevel…lettelse at du og andre som har heldigvis hatt englevakt å klarte å overleve…lettelse over at dere kunne svømme…lettelse over at din venn var også i god behold……men igjen sorgen tar over tragedien er så enorm og omfattende at man klarer ikke å begripe det. Jeg er så glad for at du er i god behold…at du kunne svømme…at du kunne leke taktisk å spille død……mine tanker og bønn går til alle de pårørte….håper dere kan finne styrke og tålmodighet i den tunge tiden…..

Kjære Prableen!!

Først og fremst kondolerer masse til deg og alle som har mistet sine kjære i den ufattelige tragedien. Vi alle er berørt og preget av det som har skjedd, men å lese og høre direkte fra dere og deres skrekkhistorier får meg til å få gåsehud, og gråte uten å stoppe. Din historie er ufattelig sterk sammen med alle andre historier som vi hører om for hverdag av skrekk og gru. Det er som du skriver mange følelser som jeg deler med deg…følelser som er blandet av sorg og sinne på at det finnes sånne umenneskelige personer her i verden…uheldigvis og dessverre så finnes de..få er de ja, men stor skade kan de påføre og ramme dessverre ja Jeg må si at opp i en så grusom terrorhandling og opp i en sånn grusom umenneskelig handling så kan man finne en lettelse likevel…lettelse at du og andre som har heldigvis hatt englevakt å klarte å overleve…lettelse over at dere kunne svømme…lettelse over at din venn var også i god behold……men igjen sorgen tar over tragedien er så enorm og omfattende at man klarer ikke å begripe det. Jeg er så glad for at du er i god behold…at du kunne svømme…at du kunne leke taktisk å spille død……mine tanker og bønn går til alle de pårørte….håper dere kan finne styrke og tålmodighet i den tunge tiden…..

You are a fine and very brave young woman. I wish you peace and love and all the strength you need to heal. I’m sure you’ll go on to help create the peaceful and tolerant society Norway deserves to be. Warmest thoughts from London to you and all your family and friends.

Jag tycker att du, och alla andra som befann sig på ön, är väldigt modiga människor. Tänker på detta varje dag och jag förstår inte att det hänt. Det är starkt att du berättar vad du upplevde.
Finns nog inte en enda människa som inte stödjer Norge just nu! Mina tankar är med er, allihopa.

Puss

Dear Prableen,

I don’t understand your language but I want you to give all the strength you need to pass this tremendous thing in your life.

Fons Schoovaerts
Belgium

Det är så otroligt starkt av dig att du klarar av att dela med dig av det som hände. Jag kan inte för hela mitt liv förstå hur du känner dig och vad du går igenom just nu, men mina tankar finns hos dig och alla andra som var på ön samt deras familjer. Jag hoppas att ni alla finner kraften att klara er ur det här, och att ni ser det som något bra att ni överlevde och inte klandrar er själva. Ni är underbara allihop och hela världens tankar finns hos er nu.
Kramar från Sverige ♥

Prableen,
Tack att du delar med dig. Sänder dig tusen varma tankar från Finland.

Kjære Prableen!
Takk for at du ville dele dine opplevelser fra Utøya med oss! Det var sterkt å lese! Det var også sterkt å stå sammen med dere på Universitetsplassen kl. 12.00 i dag. Uten å være klar over det ble jeg og familien min stående ved innhegningen rett ved siden av dere fra AUF, og jeg så deg der. Det var godt å se den sammenholdningen og roen dere viste! Vi hadde ikke mulighet til å signere kondolanseprotokollen, derfor forsøkte jeg å finne bloggen din så jeg kunne skrive en kondolasjon her. Det er utrolig trist at så mange av dine venner og kjente har omkommet.
Selv var jeg på ferie i Stockholm da bomben smalt i Regjeringskvartalet og skytingen foregikk på Utøya. Det føltes ikke riktig å være utenlands når alt dette skjedde i Norge, så vi avbrøt ferien og reiste hjem på lørdag.
Hjemmet vårt er i Hole kommune, ikke langt fra Utøya, men jeg er oppvokst i Oslo og har en datter som bor der nå. Selv var jeg med på stevne på Utøya når jeg var liten og noen av slektningene mine bor på Sundvollen. Heldigvis var ingen av mine nærmeste involvert i tragedien, men dessverre har jeg kjente som mistet noen på Utøya. At noe slikt skulle hende i den fredfulle bygda vår hadde jeg aldri trodd.
Alt er uvirkelig og ufattelig, men etter rundturen i Oslo i dag og synet av alle politi-, media-, hjelpekorps- og bårebiler, samt båter ved Utøya og Sundvollen, gjør at det sakte går opp for meg at dette faktisk har hendt på riktig.
Jeg håper og ber at du kan få tilbake din nattesøvn, at alle de grusomme minnene må blekne etterhvert og at frykten må sleppe taket litt etter litt. Vi kan ikke sette oss inn i det dere var med om ute på øya, men jeg har selv 4 døtre (tre i begynnelsen av 20-årene og en 12-åring) og bare tanken på at noen skulle være i samme situasjon som dere får meg på gråten og jeg blir helt skjelven.
Takk igjen for at vi fikk lese din historie!
Klem fra Elbjørg

Vi vill bara säga att vi nu önskar dig allt gott världen kan ge! vi gjorde en video till en av våra låtar som en hyllning till alla er som genomled detta helvete på jorden! All kärlek till er/ isaac

http://www.youtube.com/watch?v=SNh-le6qTNk

Kära Prableen

Jag hoppas du förstår min svenska. Jag känner dig inte och kommer förmodligen aldrig träffa dig. Endå är jag så himla lycklig att du lever! Jag är en ganska macho kille men när jag läste detta grät jag som ett litet barn. Jag är verkligen ledsen över det som hände och jag hoppas att du kan återgå till ett normalt och bra liv. Du klarade dig igenom det här, då kan du klara att bygga upp ditt liv igen. Jag vill, önskar och hoppas att du lever ett lyckligt och långt liv. Tack för att du delade med dig av det här. Sörj de som dödats för det är de värda men hata inte gärningsmannen, han är inte värd att slösa känslor på.

John, Stockholm

Århhh , krammer dig og Norge.

Dear Prableen,
I cried when I read your story. I don’t know what to say. But I want you to know that I, like so many others, are thinking about you and really feel for you. What a horrible thing you have been through, it’s like reading a story from a book, it seems so unreal. I am so impressed with your bravery and that you could have the strength to play dead. I picture it all in my head and it really hurts my heart to think about how you must have felt. And how your parents felt when you called. My eyes fill up with tears everytime I think about that. But I am so happy to read that you survived. I would like to give you and everyone else who had to go through this, my warmest hugs and compassion. You are all in my heart. Thank you for telling us your story. It really gives an important perspective on life. I will never forget you. I wish you all the best. Let me know if there is anything I can do for you, to make things a little bit easier. Love, Caroline Werner

Jag vill bara berätta att alla platser jag befann mig på igår på förmiddagen förberedde en tyst minut för att hedra dina vänner, dig och alla andra dom överlevde. Vid tolv stannade alla stadsbussar i Malmö som hade möjlighet, och jag som då befann mig på Ikea upplevde den tystaste minuten i mitt liv. Hela världen lider med er angående vad ni har fått se och höra. Du är enormt stark som orkar dela med dig vad du såg, hörde och kände under den fasansfulla tiden på ön. Alla tankar till dig och dina vänner!

Det finns inga ord för det ni har varit med om, jag tänker på er hela tiden. Tack för att vi får ta del av upplevelsen även om det gör ont i varenda fiber i kroppen att läsa.

Du är så otroligt stark som kan skriva om det. Så otroligt stark och modig! Mina tankar går till er! Alla jag känner hade tyst minut för er igår kl 12.

Fick en länk till din blogg via svenska Dagens nyheter. Är inte så bra på norska så jag använde mig av Google Translate, så jag antar att allt är inte exakt.
Du är så modig. Det var allt jag egentligen ville säga. Det, och att vi alla tänker på dig och dina vänner och alla familjer berörda.

Dette må ha vert felt,
Er helt i sjokk!
Alle mine tanker går til deg, dei pårørande & di døde

(Ta deg ein titt innom bloggen min Eilenien.blogg.no )

Annonse