Vi avgjør fremtiden

Aftenpostens minnebilag, 21.08.11

Det er fire uker og to dager siden jeg hoppet ut av et vindu, løp for mitt eget liv, gjemte meg, kunne ha blitt drept, mistet noen av vennene mine, svømte alt jeg kunne, trodde jeg skulle drukne, men overlevde.

Jeg går til bussen. Det blåser litt. Jeg stopper opp. Lukker øynene. Puster dypt inn. Jeg kjenner det; jeg lever.

Det er fire uker og to dager siden hele Norge og verden ble rystet. Han angrep oss. Han angrep demokratiet vårt. Samfunnet vårt. Han angrep alle.
Men i løpet av de fire ukene og to dagene som har gått, har vi staket ut en ny kurs. Norge er samlet.

Vi har ikke snakket om «oss» eller «dem». Det har vært «vi». Det har vært Norge. Det har vært blomster rundt i hele landet. De har vært ulike. De har hatt ulike farger, men de er og var samlet. Akkurat som oss.

Jeg sitter i minnegudstjenesten i Domkirken søndagen etter Den Fredagen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg lever. Hvorfor han ikke skjøt meg når flere av de rundt meg ble drept. Jeg klarer bare ikke å forstå det. Jeg gråter masse. Mobilen min ringer konstant. Det tikker inn tekstmeldinger hele tiden. Journalister, journalister, journalister. Vi synger «Til ungdommen». Jeg hører det blir sagt inni meg selv flere ganger: «Skaper vi men- neskeverd, skaper vi fred.»

I tiden som er gått har vi sett åpenhet, nærhet og kjærlighet. Det har vært godt og betydd mye for mange av oss. Det har vært et sterkt samhold. Troende av alle troer og ikke-troende av alle nyanser har vært samlet. Vi er stolte av mangfoldet i samfunnet vårt. Vi har stått oppreist og holdt hender. Det som har skjedd har vist at det er mer som forener oss enn skiller oss. Vi har snakket med hverandre. Forstått hverandre. Trøstet hverandre. Samholdet kommer ikke av seg selv, og det forblir ikke av seg selv. Det hviler et ansvar på oss alle. Dette er noe vi må vedlikeholde og bygge videre på.

Jeg går forbi Domkirken. Ser alle menneskene. Det er litt sent, litt mørkt. Jeg ser alle de tente lysene. Det er så mange mennesker som legger ned roser. Små barn også. Jeg blir rørt. Tenker på alle vennene mine som ikke får se dette. Jeg tenker hvor stolte de ville vært. Trekker litt på smilebåndet. Tusler videre.

Vi har sett land der åpenheten sakte, men sikkert er blitt begrenset. Parlamenter er blitt gjemt bak murer. Man har sett det nødvendig med tungt bevæpnet politi rundt andre demokratiske institusjoner. Nå spør mange fra hele verden oss: Er ikke dere litt naive? Tror dere at landet deres kan være trygt med all denne åpenheten? Men det er de som spør slik, som er naive. Murer og tungt væpnede vakter betyr ikke nødvendigvis mer sikkerhet. Angrep skjer også i land som er mindre åpent enn vårt. Men væpning og murer betyr i alle fall mer avstand mellom folk og folkevalgte. Det betyr mistillit til medborgere. Det betyr at vi aksepterer frykten, og gjør den til en del av vår hverdag. Det er en dårlig løsning. Vår åpenhet er unik, den er vakker, den gir muligheter. Vi må forsvare den. Da kan ikke frykten seire.

Jeg signerer kondolanseprotokollen i Universitetets aula. Jeg gruer meg litt til å gå ned trappene med så mange blikk rettet mot meg. Vi er flere som holder hender når vi går ned. Alle som er samlet på Universitetsplassen begynner å klappe. Jeg blir så rørt.

Jeg har spurt meg selv: Var han ensom? Han som angrep. Ingen ensomhet kan forsvare slike handlinger. Ensomhet i seg selv er heller aldri grunnen til slike hendelser. Men det er kanskje én av mange faktorer som tilsammen skaper et menneske som ikke lenger opptrer menneskelig. Ved hvilke korsveier ble han sviktet? Ved hvilke korsveier sviktet han seg selv? Kanskje har han levd utenfor samfunnet i mange år. Derfor tenker jeg nå, når jeg møter pussige mennesker: Føler de seg utenfor? Kan vi utvide sirkelen litt, slik at det også blir plass til dem? Det er bedre enn om de blir stående utenfor sirkelen og kjenne ensomheten gnage.

Det er så mange på Rådhusplassen når vi samles for å ta byen tilbake. Rosetoget er avlyst – vi er for mange til å gå. Alle har roser. Jeg er så stolt over å være norsk. Jeg er så stolt av landet mitt. Vi er samlet. Vi tar vare på hverandre. Ingen kan knekke oss. Da noen angrep vårt demokrati, slo vi samlet tilbake med mer åpenhet, mer nærhet og mer kjærlighet. Vi seiret over feigheten sammen.

Det er mange som har meldt seg inn i politiske partier. Det vitner om at engasjementet blomstrer, spesielt blant unge. Min generasjon har av noen fått navnet «22. juli-generasjonen». Men det er ikke først og fremst Utøya eller bombene i Regjeringskvartalet jeg vil at vi skal bli husket for. Jeg vil at vi skal bli husket for å være den generasjonen som reise seg da det var nødvendig. At vi deltok i demokratiet. Påtok oss ansvar når det trengtes, og utfordret autoriteter når det var nødvendig. At vi brukte stemmeretten. At vi var med på å sette en standard, ved å vise hva som er mulig for unge mennesker å oppnå på vegne av samfunnet sitt.

Vist 2494 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Så vakkert skrevet. Og så veldig, veldig sant. Du har et stort, stort hjerte, og jeg er stolt over at du skriver om ham uten hat og hevn, men visdom og ettertanke. Fine Prableen!

“Vår åpenhet er unik, den er vakker, den gir muligheter. Vi må forsvare den. Da kan ikke frykten seire.”

Det at Forbryteren misbrukte vårt åpne er kanskje det som gjør han så lett å avkle for alle ettertid. I saker av moralsk og etisk betydning er det ikke nok å bare ha rett. Man må også gjøre rett. Dette har f.eks. USA vist oss i deres hemmelige “War on Terror”.

Jeg er så stolt av hvordan dere i AUF har taklet angrepet, aggressiv pågang fra media og den ufattelig vanskelige tiden etterpå. Imponerede å se unge mennesker være så sterke. Utrolig å se virkningen av at deres medlemmer ikke hater. At dere ikke roper om hevn. Husk at hele Norge skylder dere mye nå. Det vil vi alltid gjøre. Vi er til for å brukes, for all ettertid.

Tack Prableen för det du har skrivit, idag och tidigare! Det har fått oss som följt allt detta på avstånd att förstå lite mer av vad ni gått igenom. Det går nog aldrig att förstå helt och fullt dock… men vi gråter med er, även i Sverige!

Jag har idag bloggat om en sångtext som jag hoppas kan vara till tröst till någon… Den heter “Sök ingen mening i det meningslösa” Sprid gärna till dem du tror kan behöva läsa den…

Tack för att du och dina vänner fortsätter kämpa för demokratin!

Takk for du deler dette. Utrolig sterkt å lese tankene og opplevelsene dine.

Annonse