Viser arkivet for november, 2011

Vår by, Oslo

VG, 13.11.11
En dag våkner en jente. Hun sitter på kjøkkenet, skålen med frokostblanding foran seg og ser høstløvet duve ned.

Hun går ut. Hører lyden av grus som knaser under skoene. Vinden stryker henne svakt i ansiktet. Henter avisen. Setter seg på kjøkkenet. Den fine dampskyen fra den store tekoppen med fargerike prikker stiger opp i rommet og blir borte.

Smiler du, Oslo?
Smiler du med oss i livets
bølgetopper?
Når vi vasser i løvet ditt
Hemningsløse, frie og uskyldige
Kjenner du gleden vår?

Blar i avisen. Utøya. Regjeringskvartalet. Fem drap. Overfallsvoldtekter. Oslo. Hun får vondt inni seg. Tenker på de som er berørt. De som har det vondt.

Gråter du, Oslo?
Gråter du når vi blir forlatt?
Når vi mister grepet over tilværelsen
Tomme, fortvilte og ensomme
Kjenner du smerten vår?

Debattinnleggene er mange. Hun leser ingressene, hva ulike politikere mener, hva forskerne skriver. De mener så mye, tenker hun, det er viktig. Der det er uenighet, tenkes det og hvis det tenkes, så kommer det en forandring.

Tenker på da hun sto på Rådhusplassen med rosen høyt i været. Da hun sang «Til ungdommen». Hvor fint og godt det var.

Hun tenker på lørdagskvelden da hun gikk natteravn. Da hun sammen med andre fulgte en annen jente hjem. Hun hilste på politikere som sammen med henne gjorde noe for Oslo. Byen de alle er så glade i.

Hun legger avisen fra seg. Tar tekoppen med seg inn i stuen. Tuller det mørkeblå pleddet med de hvite prikkene på rundt seg. Drar hånden forsiktig gjennom håret. Lukker øynene et øyeblikk og puster dypt inn.

Puster du, Oslo?
Puster du for oss når vi glemmer?
Når menneskene dine er fulle av frustrasjoner
Uforklarlige, vonde og uløselige
Puster du?

Hun tenker: sammen er vi sterke. Slår det bort et øyeblikk, sier til seg selv at det er klisjé. Nei, sier hun høyt. Stemmen klinger.

Den forskjellen utgjør vi sammen. Side om side. I går. I dag. I morgen. Alltid.

Versene er fra diktet «Pust, Oslo. Pust» av Ida Glosimot (17). Hele diktet kan leses her.

Like, men samtidig veldig ulike likestillingskamper

Innlegg i debatt etter Gro Harlem Brundtland sin innledning på Utøya
Dato: 22.07.11
Tema: likestilling

Kjære Gro, Kjære Utøya,

Tusen takk for en flott innledning. Det var veldig inspirerende å høre på de erfaringene du delte med oss.

Nå er det jo sånn at jeg var tre år da du gikk av som statsminister, og jeg har gjort mange iherdige forsøk på å tenkte tilbake på da jeg var så liten, men det var ikke så lett å huske så mye. Men, jeg husker godt det foreldrene mine pleide å fortelle om deg. Det er at du var en utrolig dyktig kvinne som blant annet sørget for at pappaen min også kunne være hjemme med meg og lillesøsteren min. Det ble han veldig glad for.

I Midtøsten kjemper nå en hel generasjon for demokrati, ytringsfrihet og retten til å bestemme over egne liv. Vi ser at i mange svært konservative land går kvinner foran, særlig i Jemen. En av de fremste opposisjonsfigurene er nettopp en kvinne.

Når vi snakker om likestilling i Norge, snakker vi blant annet om likelønn og retten til heltid. Dette er helt utenkelig for mange av kvinnene i Midtøsten. De kjemper for rett til utdannelse, rett til å få sin stemme hørt og rett til de samme rettighetene som menn.

Det er den samme kampen, men på en helt annen måte likevel. Mens vi kjemper i Stortinget, kjemper de i gatene. Mens vi kjemper for likelønn, kjemper de for lønn. Mens vi kjemper for lik representasjon av begge kjønn, kjemper de i mange land for i det hele tatt bli representert.

Hva tenker du om disse like, men samtidig veldig ulike likestillingskampene?

Annonse