Viser arkivet for mai, 2011

Smil!

Spalten min “akkurat nå” i Aftenpostens Si;D, 25.05.11

Nylig var jeg på vei hjem fra skolen iført en sommerkjole. Humøret var ikke helt på topp. Hadde musikk på ørene. Jeg ruslet i min egne verden, da jeg ble stoppet av en fremmed mann på gaten. Han smilte og sa at kjolen min var veldig fin. Jeg smilte tilbake, takket for komplementet og ønsket han en fortsatt fin dag. Jeg smilte hele veien hjem.

Når jeg går på bussen hilser jeg alltid, og responsen eralltid positiv. Noen ganger leker jeg en smilelek. Da smiler jeg til fremmede og ser om de smiler tilbake. Det gjør de nesten alltid. Har du tenkt hvor stor effekt det kan ha å smile til fremmede mennesker? Hvor hyggelig det må være for bussjåføren eller damen bak kassen på Rimi når du sier hei? Du tenker kanskje at det kan være ubehagelig, men prøv en gang! Det gjør både deg og den andre glad. Jeg synes det er hyggelig og er sikker på at veldig mange andre synes det samme. Smil!

"Mamma har fått kreft"

Kronikk i Aftenposten, 21.05.11.

Det var sent. Vi hadde hatt besøk. Alt var ryddet og vasket. Mamma og jeg satt i stuen. Jeg var 15 år gammel. Hun tok den alvorlige tonen og sa at hun måtte fortelle noe. Jeg tok det ikke spesielt seriøst, og sa at hun bare kunne si hva det var. Hun gjentok flere ganger at jeg ikke måtte bli lei meg, og at alt ville bli bra. Da begynte jeg å forstå at dette kunne være alvorlig, men ikke så alvorlig, vel. Nei, det kunne det ikke. Hun var dønn seriøs og det begynte etter en stund å smitte over på meg. Kanskje det var noe alvorlig?

Hun understreket at jeg skulle fortsette med mitt og stå på – ikke gi opp. Jeg gjentok at jeg selvfølgelig ikke skulle gi opp, ”men du må si hva det er,” sa jeg utålmodig. Tårene presset seg på og gråtkvalt ble setningen rippet inn i sjelen: ”Mamma har fått kreft, Prableen.” Et øyeblikk trodde jeg at hun løy. Jeg ville ikke innse det. Ikke tro at det var sant. Nei, nei, nei! Det er ikke sant! Hun lyver! Tårene presset seg på. Magen vrengte seg. Jeg var sikker på at det ikke ville bli bra. Så det verste for meg. Mens jeg, i skrivende stund, prøver å tenke tilbake på hva som gikk gjennom hodet mitt, er det vanskelig å rasjonalisere og tenke på. Det gjorde uutholdelig vondt. Jeg følte at jeg ikke klarte å puste.

Ikke slutten. Dette var starten, men ikke slutten. Dette er ikke bare min historie. Dette er ikke bare min kamp. Dette kan også være en eller flere av de fire tusen barna som opplever at foreldre eller søsken får en alvorlig kreftdiagnose. Nærmere 15 000 barn lever, ofte i flere år, sammen med en alvorlig syk person, eller de opplever at en person dør av kreft. Barn av syke foreldre kan bli gående rundt og undre. De kan ha mange spørsmål de ikke tør å stille andre. Andre ganger vet man ikke hvor eller hvem man skal eller henvende seg. Noen mener det kanskje er riktig å skjerme barn for informasjon. Noen ganger kan det munne ut i en ond sirkel av fortvilelse. Jeg ble ikke skjermet, men informasjonen nådde meg aldri. Det kan ha vært svikt, men hvis det var det, er jeg ikke den eneste som har opplevd det.

Redd. De første dagene var tunge. Veldig vanskelige. Jeg turte ikke å si det til noen, og ble samtidig innesluttet. Frykt. Jeg var veldig redd for hvordan de andre ville reagere. Samtidig hadde jeg mange spørsmål. Det var mye jeg ville vite, samtidig som jeg nektet å tro på det mamma hadde fortalt. Det tok flere dager før virkeligheten gikk opp for meg. Etter hvert fikk lærerne vite det. Medelever. Venner. Bekjente. Alle. Det var for så vidt greit, selv om jeg var redd for at jeg skulle bli særbehandlet fordi ”moren min var syk”.

Slag i ansiktet. Jeg snakket med noen i ledelsen på skolen. Jeg gikk i 10. klasse. Det er snart tre år siden alt dette skjedde. Den dag i dag har jeg stor respekt for vedkommende, men samtalen mellom oss den dagen, må være en av de samtalene jeg aldri vil glemme. Det var jeg som tok initiativ, fordi jeg følte behov for å snakke. Få vite. Forstå. Vedkommende hadde fått med seg hva som hadde skjedd. Han sa: ”Men kreft, det er jo som feber. Det går over av seg selv.” Nok et slag i ansiktet. Han fortsatte å prate i det uendelige. Fortalte at forskningen hadde kommet langt, at alt ville bli bra. Jeg satt der og nikket. Jeg hadde hatt forhåpninger om at denne samtalen ville hjelpe. Jeg følte at skolen sviktet, men vil benytte anledningen til å takke de lærerne som tok meg inn i varmen. Som forsto og tok godt vare på meg. De vet selv hvem de er.

Dette var skummelt for meg. Jeg visste lite om sykdommen. Hva som ville skje fremover. Hvordan? Hvorfor? Jeg hadde mange spørsmål og var sikker på at sykehuset ville kalle inn til et informasjonsmøte for pårørende, men nei. Jeg spurte mamma om litt, men var redd. Hun var veldig syk. Dum var jeg heller ikke, jeg forsto. I forlengelsen av det brukte jeg timer og dager på å grave etter informasjon. Finne svar på spørsmålene mine. Internett gav meg et helt feil bilde av alt. Jeg fordypet meg i tomheten. Forberedte meg på det verste. Jeg var sikker på at det jeg hadde kommet frem til måtte være det sanne, at mamma aldri ville våkne – bli frisk.

Ville bare vite. Det var en ting jeg ønsket. Én enkel ting. Jeg ville bare få vite. Forstå. Ville bli orientert om hva som ville skje. Jeg ville ikke bli fortalt at kreft var som feber og ville gå over seg selv. For jeg vet at kreft ikke er som feber og ikke går over seg selv. Det har jeg erfart.

Legene, sykepleierne og annet helsepersonell gjør og gjorde en beundringsverdig jobb. Mamma ble frisk. Det er ikke de jeg klandrer. Jeg klandrer ingen, men jeg ville vite. Jeg var ”liten”, men gammel nok til å bruke andre kanaler til å hente inn informasjon. Hvor hensiktsmessig det var, kan diskuteres. Konklusjonen, etter å ha gjort min egen research, var at mamma ville dø.

Min historie er ikke unik. Jeg er ikke den eneste som har opplevd at en mine foreldre få kreft eller blir alvorlig syke, og det som skjedde i ettertid er heller ikke unikt. Jeg har behov for å understreke at alle ikke klarer seg. Det finnes dem som forsvinner i fortvilelsens sirkel. Jeg kom meg ut. Heldigvis.

1. mai-appell, 2011

Appell for Kyrre og Rachel Grepp på Vestre Gravlund
Dato: 01. mai, 2011
Tema: arbeiderbevelgelse, 1. mai, Kyrre Grepp, Rachel Grepp

Kjære alle sammen- gratulerer med dagen!

1. mai er en dag som minner oss om arbeiderbevegelsens betydning gjennom historien. At arbeiderbevegelsens meninger, visjoner og handlinger påvirket og endret vårt samfunn.

Det er ikke tilfeldig at vi i Norge fikk allmenn stemmerett for kvinner i 1913 eller obligatorisk 9-årig skole i 1969. Det er heller ikke tilfeldig at vi fikk avtalefestet pensjon i 1989 eller felles ekteskapslov i 2008.

Alle de viktigste samfunnsendringene i Norge de siste hundre årene, er det en samlet arbeiderbevegelse som har kjempet fram!

1. mai er dagen hvor vi feirer våre seire, men også kjemper våre kamper. Vi kan ikke si oss fornøyde. Kampen for rettferdighet, solidaritet og likeverd vil aldri ta slutt. Det er derfor denne dagen fortsatt er så viktig.

1. mai er også dagen hvor vi hedrer våre samfunnsbyggere, som har gitt samfunnet vi er en del av mye. Vi minnes Kyrre og Rachel Grepp for deres kamp for et mer solidarisk og sosialdemokratisk samfunn. Deres beundringsverdige pågangsmot og kampvilje.

Rachel Grepp var en pressekvinne, politiker og en av sin tids mest aktive kvinnesaksforkjempere. I 1902 var hun med og stiftet Bergens socialdemokratiske ungdomslag. Den gang vakte det oppsikt at en velutdannet ung kvinne fra en velstående familie var aktiv sosialist. Og i 23 år var hun medlem av bystyret i Oslo. I 1922 ble Rachel Grepp ansatt som journalist i Arbeiderbladet. Hun skrev:

“Politikk er ikke noe ubestemmelig noe som foregår på møter, i bystyret, i Stortinget. Politikk er alt som berører det daglige liv. Det er mat og klær og hus og skole. Det er alt som angår deg og meg og våre hjem. […] Det er ikke bare mennenes sak, men i like høy grad kvinnenes å være med å kjempe framover mot et nytt, lyst og bedre samfunn med rom for alle og nød for ingen.”

Rachel Grepp hadde troen på et bedre, varmere og likestilt samfunn.

Kyrre Grepp var også en politiker og pressemann. Han var en av de mest sentrale personene i Arbeiderpartiet i årene før, under og etter første verdenskrig. Han var leder for den revolusjonære opposisjonen som tok over partiledelsen i 1918 og var deretter partiformann til sin død i 1922. Fra januar 1911 møtte Kyrre Grepp for Arbeiderpartiet i Kristiania bystyre.

Urettferdigheten som eksisterte og som fortsatt eksisterer, er noe arbeidere i generasjoner har kjempet for å utjevne. Alene står vi svakt, men sammen er vi sterke og beveger samfunnet videre. La oss, når høyresiden mener denne dagen er utbrukt, vaie våre flagg stolt. Vise at vi er villig til å kjempe og bringe arven videre. Vise at dagen ikke bare er historie, men en dag til å minne oss selv på at det kan bli bedre, at samfunnet kan inkludere alle mer, at kvinner skal ta del på lik linje med menn. For det er ingen selvfølge at dette skjer av seg selv, det er ingen selvfølge at alle mennesker blir inkludert, selv om det skal være en selvfølge.

Det de kjempet for, kjemper vi også for i dag. Det grunnlaget de har lagt, vil alltid være en prosess som vi er en del av. Det viser at deres arbeid er en del av en kamp som har foregått i mange år. De hadde troen på det de sto opp for, de var modige. De hadde troen på et bedre samfunn – et varmere samfunn.

Sammen former vi samfunnet. Kyrre og Rachel Grepp farget samfunnet med sine farger, den arven føres videre med en tro på et fremtidsrettet, inkluderende og sosialdemokratisk samfunn. Tuftet på verdier de kjempet for.

Gode venner, gratulerer så mye med dagen!

Annonse