Viser arkivet for juli, 2011

Minnetale

Minnetale på Melas minnekonsert, Rådhusplassen
Dato: 27.07.11
Tema: Utøya, åpenhet, demokrati, samhold

Kjære Oslo, kjære Norge.

Jeg er Prableen. Jeg var på Utøya. Jeg overlevde.

Jeg er evig takknemlig for alle som overlevde. Jeg er veldig takknemlig for at det så mange her i dag. Det betyr mye for meg, og også alle de som var på Utøya eller i Regjeringskvartalet, men som ikke er her i dag.

De siste dagene har vi nordmenn gått fra å være medborgere til å bli medmennesker.
Fra å være fremmede og bekjente til å bli en stor familie.

Vi er en familie som klemmer hverandre, en familie som gråter med hverandre, en familie som står sammen når det stormer som verst. Denne ufattelige tragedien har påvirket oss alle, uansett bakgrunn eller tro. Jeg er stolt over at vi har reagert med å holde hverandre i hendene. Det har ikke vært noe ”oss” eller ”dem”. Det har vært Norge, det har vært vi.
Det skal det også være fremover. Etter den mørke natten kommer det ny dag. La oss bruke morgendagen på å styrke vårt varme samfunn. La oss gjøre det mer inkluderende, gjøre det klart at vårt flerkulturelle samfunn har kommet for å bli.

Sist fredag prøvde noen å stoppe ungdom fra å delta i samfunnet. Han skal aldri lykkes. La oss vise at ingen kan true oss til stillhet. Ingen skal dempe unges brennende ønske om et bedre samfunn. Tvert imot, vi skal ta mer plass. Vi skal uttrykke oss gjennom musikk, dans, sang og latter. Jeg oppfordrer flere unge til å engasjere seg, til å delta, til å bruke stemmeretten, til å vise at vi – vi lar oss ikke skremme.

I Norge har vi en statsminister som går til og fra jobb. Han smiler, hilser og klemmer alle de som vil på veien. Det er Norges åpenhet i praksis.
Våre demokratiske institusjoner er tilgjengelige for alle. De er ikke gjemt bort bak høye gjerder eller tungt bevæpnede vakter. Det er Norges åpenhet i praksis.
Våre politiske debatter er av og med alle. De foregår i samfunnets åpenhet. Det er Norges åpenhet i praksis.
Dette ble angrepet på fredag. Hvis noen prøver å ta dette fra oss, så slår vi tilbake med mer åpenhet, mer nærhet og mer kjærlighet.

Jeg takker for all støtten og omtanken jeg har fått. Det er viktig at vi alle tar vare på hverandre og våre nærmeste. Tiden er inne for å legge forskjellene til side. Vi trenger alle en varm skulder. Vi skal klare oss gjennom dette. Vi går gjennom dette som en stor familie.

Hele Oslo er full av blomster. De er ulike. Det er forskjellige farger, men de er samlet. Akkurat sånn som oss.

Helvete på Utøya

Jeg har våknet. Jeg klarer ikke å sove mer. Jeg sitter i stuen. Føler sorg, sinne, lykke, Gud jeg vet ikke hva. Det er for mange følelser. Det er for mange tanker. Jeg er redd. Jeg reagerer på hver minste lyd. Jeg vil nå skrive om hva som skjedde på Utøya. Hva mine øyne så, hva jeg følte, hva jeg gjorde. Ordene kommer rett fra levra, men jeg vil samtidig anonymisere mange navn i respekt for mine venner.

Vi hadde hatt krisemøte i hovedbygget etter eksplosjonene i Oslo. Etter det var det et eget møte for medlemmene fra Akershus og Oslo. Etter møtene befant mange, mange seg rundt og i hovedbygget. Vi trøstet oss med at vi var trygge på en øy. Ingen visste at helvete ville bryte ut hos oss også.

Jeg sto i hovedgangen da panikken brøt ut. Jeg hørte skudd. Jeg så ham skyte. Alle begynte å løpe. Det første tanken var: «Hvorfor skyter politiet på oss? Hva faen?!» Jeg løp inn i lillesalen. Folk løp. Skrek. Jeg var redd. Jeg klarte å komme meg inn på et av rommene bakerst i bygget. Vi var mange der inne. Vi lå på gulvet alle sammen. Vi hørte flere skudd. Ble mer redde. Jeg gråt. Jeg skjønte ingenting. Jeg så bestevennen min gjennom vinduet og lurte på om jeg skulle gå ut for hente ham inn til meg. Jeg rakk det ikke. Jeg så frykten i øynene hans.

Vi ble liggende på gulvet inne i rommet i noen minutter. Vi ble enige om ikke å slippe flere inn i tilfelle morderen kom. Vi hørte flere skudd og bestemte oss for å hoppe ut av vinduet.

Panikken brøt ut blant oss.

Alle inne i rommet hastet seg til vinduet og prøvde å hoppe ut. Jeg var den siste og tenkte: «Jeg er den siste som hopper ut av vinduet. Nå dør jeg. Jeg er sikker, men det er kanskje greit, da vet jeg at de andre er trygge.» Jeg kasket vesken min ut av vinduet. Prøvde å klarte ned, men mistet taket. Jeg landet hardt på venstre del av kroppen. En gutt hjalp meg opp. Vi løp inn i skogen. Jeg så meg rundt. «Er han her? Skyter han mot meg? Ser ham meg?»

En jente hadde brukket ankelen. En annen var hardt skadd. Jeg prøvde å hjelpe litt før jeg fortsatte ned mot vannet. Jeg søkte dekning bak en slags murvegg. Vi var mange.

Jeg ba, ba, ba. Jeg håpet på at Gud så meg. Jeg ringte mamma og sa at det ikke var sikkert vi ville møtes igjen, men at jeg skulle gjøre alt for å klare meg. Jeg sa flere ganger at jeg elsket henne. Jeg hørte frykten i stemmen hennes. Hun gråt. Det gjorde vondt. Jeg sendte tekstmelding til pappa, sa at jeg elsket ham. Jeg sendte tekstmelding til et annet menneske jeg er veldig, veldig glad i. Vi holdt litt kontakt. Jeg sendte tekstmelding til bestevennen min. Han svarte ikke.

Vi hørte flere skudd. Krøp oss sammen. Gjorde alt vi kunne for å holde varmen. Det var så mange tanker. Jeg var så redd. Pappa ringte meg. Jeg gråt, sa at jeg elsket ham. Han sa at han var på vei sammen med broren min for å ta meg imot når jeg kommer over til fastlandet eller de kom til øya. Det var så mange følelser. Så mange tanker. Jeg ba alt jeg kunne. Det gikk en del tid. De andre ringte foreldre etter hvert begynte alle å tekste i frykt for at morderen skulle høre oss. Jeg tenkte på søsteren min som er bortreist. Hvordan jeg skulle fortelle henne hvordan det gikk? Hva som skjedde med meg. Jeg oppdaterte på Twitter og Facebook at jeg foreløpig var i live og at jeg var «trygg». Jeg skrev at jeg ventet på politiet. Folk hoppet ut i vannet, begynte å svømme.

Jeg ble liggende.

Jeg bestemte meg for at hvis han kom, skulle jeg spille død. Jeg skulle ikke løpe eller svømme. Jeg kan ikke beskrive frykten, alle tankene, det jeg følte.

En mann kom. «Jeg er fra politiet.» Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva ham sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg.

Jeg ble liggende. Jeg tenke: «Nå er det over. Han er her. Han tar meg. Nå dør jeg.» Folk skrek. Jeg hørte at andre ble skutt. Andre hoppet ut i vannet. Jeg lå der. Mobilen i hånden. Jeg lå oppå beina til en jente. To andre lå oppå mine bein. Jeg ble liggende. Det tikket inn tekstmeldinger. Mobilen ringte flere ganger. Jeg ble liggende. Jeg spilte død. Jeg lå der i minst en time. Det var helt stille. Jeg vred forsiktig på hodet for å se om jeg kunne se noen levende. Jeg så lik. Jeg så blod. Frykt.

Jeg bestemte meg for å reise meg. Jeg hadde ligget oppå et lik. To lik lå på meg. Jeg hadde englevakt.

Jeg visste ikke om han ville komme tilbake igjen. Jeg hadde ikke mot til å se på alle som hadde ringt og tekstet meg. Jeg hastet ned mot vannet. Tok av meg genseren. Den var stor. Jeg tenkte at det ville bli vanskelig å svømme meg den. Jeg vurderte om jeg skulle ta med meg mobilen eller la den ligge igjen. Jeg puttet den i baklommen og hoppet uti.

Jeg så flere andre ute i vannet. De hadde svømt langt. Jeg så at noen hadde samlet seg rundt en flytende luftbåt eller noe sånt. Det var mange som plukket opp de som svømte utover. Jeg svømte, svømte og svømte mot den luftgreia. Jeg skrek. Gråt. Ble kald. Tenkte på når jeg ville drukne. Det ble tyngre og tyngre. Jeg ba. Jeg fortsatte. Ble sliten i armene. Bestemte meg for å snu meg på ryggen og bare bruke beina for å svømme videre. Jeg sank. Jeg begynte å svømme vanlig igjen.

En liten stund trodde jeg de som hadde samlet seg rundt luftbåten begynte å bevege seg bort. Jeg skrek. Tryglet dem om å vente på meg. Jeg må ha sett syner. Jeg svømte hvert fall noen hundre meter før jeg nådde frem. Vi snakket litt sammen. Fortalte hva vi het, hvor vi kom fra. Når båtene kjørte forbi skrek vi om hjelp, men de plukket opp de andre som bare svømte først. En mann i båt kom til oss. Han kastet ut flere redningsvester. Jeg fikk tak i en. Fikk den på meg. Jeg holdt fast i den lille luftbåten lenge helt til den samme mannen kom tilbake for å plukke oss opp.

Alle kom seg oppi. Han begynte å kjøre mot land. Etter en stund begynte den lille båten hans å ta inn litt vann. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få mest mulig vann ut. Jeg brukte en bøtte. Jeg ble sliten. En annen jente i båten tok over.

Vi kom oss til land. Vi fikk tepper. Tårene presset seg på. Jeg gråt mer. En dame klemte meg. Det var så godt. Jeg gråt høyt. Jeg hulket. En mann lånte meg telefonen sin. Jeg ringte pappa: «Jeg lever. Jeg klarte det. Nå er jeg trygg.» Jeg la på. Gråt mer.

Vi måtte gå et lite stykke. Helt ukjente mennesker tok oss inn i bilene sine og kjørte oss til Sundvollen hotell. Jeg løp inn for å se om jeg kunne se bestevennen min. Jeg så ham ikke på noe sted. Jeg så en venninne. Jeg gråt høylytt. Vi klemte hverandre lenge. Det var godt. Jeg gikk rundt, lette etter venner. Hjertet banket. Jeg gråt mer. Jeg registrerte meg hos politiet, så gjennom alle listene. Jeg visste ikke om bestevennen min levde. Jeg så gjennom alle listene. Jeg kunne ikke finne navnet hans noe sted. Jeg var redd. Jeg fikk en dyne. Tok av meg de våte sokkene. Jeg var halvnaken. Fikk en jakke.

Jeg prøvde å summe meg litt. Kontaktet foreldrene mine igjen. Pappa og storebror var på vei for å hente meg. Jeg drakk litt kakao. Satte meg ned. Tenkte. Gråt. Så flere venner. Klemte dem. Gråt. Jeg fikk låne en data. Oppdaterte Facebook og Twitter igjen om at jeg nå var trygg. Jeg var på hotellet i flere timer før familien min kom. Jeg lette etter kjente. Snakket med en prest. Jeg fortalte alt jeg hadde sett. Det var en god samtale. En mann fra Røde Kors så på alle sårene mine. Renset dem.

Tiden gikk.

Jeg var med noen av vennene mine. Alle snakket om det samme. Hvordan vi hadde overlevd. Hva som hadde skjedd. Jeg spurte flere om de hadde sett bestevennen min. Ingen hadde sett ham. Jeg ble redd. Tenkte på at det var min feil fordi vi ikke hadde klart å holde sammen. En venninne fikk nøkkelkort til et hotellrom. Vi satte oss der, så på nyheter. Det var sinne, sorg, så mange følelser. Pappa ringte, de hadde kommet. Jeg tok heisen ned. Løp ut til dem. Klemte storebroren min og pappaen min lenge. Jeg gråt høyt. Broren min gråt også. Det var et godt øyeblikk.

Jeg så en gutt som liknet på bestevennen min. Jeg ropte navnet hans. Han snudde seg. Det var ham. Vi klemte hverandre lenge. Begge gråt, vi spurte hverandre om hvordan vi hadde klart oss. Etter en stund registrerte jeg meg ut og vi kjørte hjem. Noen andre satt på med oss. Bestevennen min ble med meg hjem. Broren hans hadde kommet til meg sammen med sin bestevenn. Det var flere som hadde samlet seg hjemme hos meg. De ville ikke dra hjem før de hadde sett at jeg hadde det bra. Vi snakket litt. Jeg drakk et glass juice. Spiste en yoghurt. Snakket litt mer med mamma og familien min. Jeg ringte bestevenninnen min. Det var en god samtale. Hun sa: «Jeg var ikke sikker på om jeg noen gang ville få denne telefonen.» Tårene presset seg på. Vi snakket litt. Etter det la jeg meg. Klokken var tre. Mamma nektet å la meg sove alene, så vi sov sammen.

Det har gått noen timer siden alt dette skjedde. Jeg er fortsatt i sjokk. Alt har ikke sunket inn. Jeg har sett lik av mine venner. Flere av vennene mine er savnet. Jeg er glad for at jeg kan svømme. Jeg er glad for at jeg lever. For at Gud passet på meg. Det er så mange følelser, så mange tanker. Jeg tenker på alle de pårørende. På alle jeg har mistet. På det helvete som er og var på øya. Sommerens vakreste eventyr er forvandlet til Norges verste mareritt.

En bedre rådgivningstjeneste

Spalten min “akkurat nå” i Aftenpostens Si;D, 14.07.11
De aller fleste av oss nyter ferien. Samtidig får flere av oss svar på hvilke skoler vi er kommet inn på til høsten. Vi skal få igjen for alle de utallige timer med hardt arbeid og slit. Noen av oss er sikkert veldig spente på resultatet, mens andre kanskje ikke gleder seg så mye.

Hvis vi nå går litt tilbake i tid. Tenk tilbake på da du satt hos rådgiveren. Hadde vedkommende nok tid til å hjelpe deg? Fikk du svar på alle spørsmålene du hadde? Mange elever opplever hvert år ikke å få den hjelpen de trenger av rådgiveren sin. Noen velger feil linje, andre har kanskje ikke fått nok informasjon. Listen kan være lang. Det er ingen tvil om at rådgivningstjenesten må styrkes ytterligere. En dyktig rådgiver som har nok tid, kan være en viktig bidragsyter slik at du får realisert dine drømmer.

Varsku mot skoletesting

Innlegg i Dagsavisen, 06.07.11, med stortingsrepresentant Hadia Tajik (Ap)

Vi er tilhengere av nasjonale prøver som verktøy for læring. Men vi er svært skeptiske til utviklingen i Osloskolen, hvor graden av kartlegging og testing sluker mye tid og fokuset er mer på resultater enn på læring. Når to tredjedeler av alle lærere i Norge er bekymret for resultatfokuset på de nasjonale prøvene, er det grunn til å rope varsku.



Det er lærerorganisasjonen Utdanningsforbundet som har skaffet oversikt over lærernes erfaringer. Vi registrerer at de er spesielt bekymret for utviklingen i Oslo. «Ingen andre steder driver en så stor grad av kartlegging og testing som Oslo, og ingen andre steder blir resultatene brukt mer politisk enn i Oslo», sa de for noen uker siden til NTB.



Det er ikke resultatene på de nasjonale prøvene som skal være målet. De skal bare være et middel for å kunne vurdere hvordan elevene ligger an, og hvordan skolen må jobbe for å bidra til mer læring.



Derfor er vi bekymret når Erna Solberg har varslet at hun og Høyre vil ha «mer testing i skolen av elevene og full åpenhet om resultatene, skole for skole». Mer trøkk på testing og mer trøkk på læring er ikke det samme. Vi undrer oss også over hvordan Høyre vil presse inn mer tid til testing i allerede stramme timeplaner?



Ikke minst går dette dårlig i hop med synspunktene de selv ga uttrykk for ved behandlingen av stortingsmeldingen om «Tid til læring» som vår regjering la fram tidligere i år. Meldingen handlet om at lærerne må få mer tid til kjerneoppgaven sin: Å være pedagoger. Nye organisatoriske oppgaver som vil fungere som tidstyver for læringen, vil vi ikke ha. Det sa Høyre seg enig i da.

Med Solbergs utspill går de mot sitt eget utsagn.



I tillegg ser vi at Høyre gjentar at de vil ha «full åpenhet om resultatene».

Dette er en eufemisme for rangering av skoler.

Ingen av skolens interesseorganisasjoner støtter dette. Forrige gang Høyre tok til orde for slik rangering, brøt det ut elevboikotter av de nasjonale prøvene.



Arbeiderpartiet vil styrke arbeidet med elev- og lærlingvurdering i skolen. Slik vil vi øke læringstrykket og fremme mestring. Vi vil ha bedre vurdering for læring, ikke mer testing og tidstyver i skolen.


Annonse