Viser arkivet for august, 2011

Vi avgjør fremtiden

Aftenpostens minnebilag, 21.08.11

Det er fire uker og to dager siden jeg hoppet ut av et vindu, løp for mitt eget liv, gjemte meg, kunne ha blitt drept, mistet noen av vennene mine, svømte alt jeg kunne, trodde jeg skulle drukne, men overlevde.

Jeg går til bussen. Det blåser litt. Jeg stopper opp. Lukker øynene. Puster dypt inn. Jeg kjenner det; jeg lever.

Det er fire uker og to dager siden hele Norge og verden ble rystet. Han angrep oss. Han angrep demokratiet vårt. Samfunnet vårt. Han angrep alle.
Men i løpet av de fire ukene og to dagene som har gått, har vi staket ut en ny kurs. Norge er samlet.

Vi har ikke snakket om «oss» eller «dem». Det har vært «vi». Det har vært Norge. Det har vært blomster rundt i hele landet. De har vært ulike. De har hatt ulike farger, men de er og var samlet. Akkurat som oss.

Jeg sitter i minnegudstjenesten i Domkirken søndagen etter Den Fredagen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg lever. Hvorfor han ikke skjøt meg når flere av de rundt meg ble drept. Jeg klarer bare ikke å forstå det. Jeg gråter masse. Mobilen min ringer konstant. Det tikker inn tekstmeldinger hele tiden. Journalister, journalister, journalister. Vi synger «Til ungdommen». Jeg hører det blir sagt inni meg selv flere ganger: «Skaper vi men- neskeverd, skaper vi fred.»

I tiden som er gått har vi sett åpenhet, nærhet og kjærlighet. Det har vært godt og betydd mye for mange av oss. Det har vært et sterkt samhold. Troende av alle troer og ikke-troende av alle nyanser har vært samlet. Vi er stolte av mangfoldet i samfunnet vårt. Vi har stått oppreist og holdt hender. Det som har skjedd har vist at det er mer som forener oss enn skiller oss. Vi har snakket med hverandre. Forstått hverandre. Trøstet hverandre. Samholdet kommer ikke av seg selv, og det forblir ikke av seg selv. Det hviler et ansvar på oss alle. Dette er noe vi må vedlikeholde og bygge videre på.

Jeg går forbi Domkirken. Ser alle menneskene. Det er litt sent, litt mørkt. Jeg ser alle de tente lysene. Det er så mange mennesker som legger ned roser. Små barn også. Jeg blir rørt. Tenker på alle vennene mine som ikke får se dette. Jeg tenker hvor stolte de ville vært. Trekker litt på smilebåndet. Tusler videre.

Vi har sett land der åpenheten sakte, men sikkert er blitt begrenset. Parlamenter er blitt gjemt bak murer. Man har sett det nødvendig med tungt bevæpnet politi rundt andre demokratiske institusjoner. Nå spør mange fra hele verden oss: Er ikke dere litt naive? Tror dere at landet deres kan være trygt med all denne åpenheten? Men det er de som spør slik, som er naive. Murer og tungt væpnede vakter betyr ikke nødvendigvis mer sikkerhet. Angrep skjer også i land som er mindre åpent enn vårt. Men væpning og murer betyr i alle fall mer avstand mellom folk og folkevalgte. Det betyr mistillit til medborgere. Det betyr at vi aksepterer frykten, og gjør den til en del av vår hverdag. Det er en dårlig løsning. Vår åpenhet er unik, den er vakker, den gir muligheter. Vi må forsvare den. Da kan ikke frykten seire.

Jeg signerer kondolanseprotokollen i Universitetets aula. Jeg gruer meg litt til å gå ned trappene med så mange blikk rettet mot meg. Vi er flere som holder hender når vi går ned. Alle som er samlet på Universitetsplassen begynner å klappe. Jeg blir så rørt.

Jeg har spurt meg selv: Var han ensom? Han som angrep. Ingen ensomhet kan forsvare slike handlinger. Ensomhet i seg selv er heller aldri grunnen til slike hendelser. Men det er kanskje én av mange faktorer som tilsammen skaper et menneske som ikke lenger opptrer menneskelig. Ved hvilke korsveier ble han sviktet? Ved hvilke korsveier sviktet han seg selv? Kanskje har han levd utenfor samfunnet i mange år. Derfor tenker jeg nå, når jeg møter pussige mennesker: Føler de seg utenfor? Kan vi utvide sirkelen litt, slik at det også blir plass til dem? Det er bedre enn om de blir stående utenfor sirkelen og kjenne ensomheten gnage.

Det er så mange på Rådhusplassen når vi samles for å ta byen tilbake. Rosetoget er avlyst – vi er for mange til å gå. Alle har roser. Jeg er så stolt over å være norsk. Jeg er så stolt av landet mitt. Vi er samlet. Vi tar vare på hverandre. Ingen kan knekke oss. Da noen angrep vårt demokrati, slo vi samlet tilbake med mer åpenhet, mer nærhet og mer kjærlighet. Vi seiret over feigheten sammen.

Det er mange som har meldt seg inn i politiske partier. Det vitner om at engasjementet blomstrer, spesielt blant unge. Min generasjon har av noen fått navnet «22. juli-generasjonen». Men det er ikke først og fremst Utøya eller bombene i Regjeringskvartalet jeg vil at vi skal bli husket for. Jeg vil at vi skal bli husket for å være den generasjonen som reise seg da det var nødvendig. At vi deltok i demokratiet. Påtok oss ansvar når det trengtes, og utfordret autoriteter når det var nødvendig. At vi brukte stemmeretten. At vi var med på å sette en standard, ved å vise hva som er mulig for unge mennesker å oppnå på vegne av samfunnet sitt.

Takk, Oslo

VG, 13.08.11
Skrevet sammen med Vegard Grøslie Wennesland, nestleder i AUF i Oslo, Jan Bøhler, Leder i Oslo Arbeiderparti og Libe Rieber-Mohn, Byrådslederkandidat for Oslo Arbeiderparti.

Oslo svarte med samhold og varme da terroren rammet landet og byen. Vi håper at tiden frem mot valget vil preges av verdighet.

22. juli ble Norge rammet av det utenkelige. 77 mennesker mistet livet i terrorhandlingene i Regjeringskvartalet og på Utøya. Det var et angrep på vårt demokrati. Rundt om i hele landet har folk svart med mer åpenhet og mer demokrati.

De umistelige
Oslo ble hardt rammet. Befolkningen i byen har følt terroren på kroppen. Bygninger i sentrum har fremdeles store ødeleggelser. AUF i Oslo og Oslo Arbeiderparti har mistet syv av våre AUF-kamerater. Resten av landet har mistet enda flere. I Oslo ble åtte drept i Regjeringskvartalet. Foreldre og familier har mistet de umistelige. Midt i sorgen har det vært godt å føle samholdet mellom folk i byen. Hjelpemannskaper, politiet, helsepersonell, sykehusene, trossamfunnene, ordføreren, de politiske partiene og ikke minst Oslos innbyggere har stilt opp. Vi har sett restauranteiere stille opp med gratis mat til hjelpearbeidere. Frivillige har delt ut kaffe og boller til de som var på jobb i disse dagene. Taxisjåfører har kjørt passasjerer gratis.

Oslo har vist seg fra sitt beste. Gjennom samhold, frivillig innsats og omsorg for hverandre viste vi at vi stiller opp når det gjelder. Oslo har aldri føltes mer samlet enn mandag 25. juli, da 200 000 mennesker i stille protest farget byen med blomster.

I dagene etter har vi sett små og store hendelser som viser nettopp dette samholdet i Oslo.

I minnemarkeringer i kirker og moskeer har fremmede holdt hverandre i hendene og trøstet på tvers av religioner. Helsepersonell har tilbudt seg å stille opp for AUF på fritiden sin. Ungdom har startet innsamlingsaksjoner og barn har bidratt med tegninger. Vi er kommet nærmere hverandre. Dette viser et varmt Oslo.

Også for AUFerne har det betydd mye at så mange har stil opp. Til alle som har bidratt. Til alle som har grått sammen med oss. Som har gitt oss roser og klemmer. Til alle som har vært der for oss. Tusen takk.

Etter angrepene snakket media om at åpenheten i samfunnet vårt nå var truet. Men folk har svart med det motsatte. I minnekonserten i Oslo domkirke hadde Karpe Diem skrevet om et vers av sin sang Byduer i Dur: «Bli med meg til byen som jeg bor i, der rosene er blodet mitt, landet mitt er lite, men modig og statsministeren snakker til meg som broren sin». Dette er svaret. Åpenhet skal fortsatt kjennetegne samfunnet vårt.

Lover verdighet
Vårt svar må også bli et enda sterkere demokrati. Derfor håper vi folk deltar aktivt og bruker stemmeretten. Derfor skal vi drive valgkamp frem til valget 11. og 12. september. Da skal vi velge dem som skal ha ansvaret for de små fellesskapene som er våre nærmeste. Lokalsamfunnet. Nærmiljøet vi bor i. Skolen der barna våre går. Vi skal gjennom valgkampen vise menneskene i Oslo hvordan vi vil skape en bedre by.

Valgkampen blir annerledes. Skoledebattene er allerede blitt avlyst. Valgkampstarten ble utsatt. Vi håper at tiden frem mot valget vil preges av verdighet. Vårt ønske er at partiene snakker om sine mål for byen fremfor å rakke ned på andre partier. At vi kan diskutere mangfoldet uten å sette merkelapper på hverandre. Vi i AUF og i Arbeiderpartiet lover å gjøre vårt for å oppnå dette.

Takk
Men nå vil vi først takke.

I dag vil AUFere og Arbeiderpartifolk være ute i hele byen for å møte dere, takke dere og å være sammen med dere.

Takk for at dere valgte fellesskap fremfor frykt.

Takk Oslo – byen med det store hjertet.

Minneord ved Håvard Vederhus' begravelse

Minneord til Håvard Vederhus på vegne av AUF i Oslo v/meg
Sted: Grefsen kirke
Dato: 04.08.11

Kjære familie og venner,
Kjære alle dere som sørger,

Håvard ble brått revet bort fra oss alle.
Det er et stort tap for hele AUF i Oslo.
Han var en fantastisk dyktig leder med mange visjoner. Ingen kunne måle seg med hans arbeidskapasitet.
Kunnskapsnivået var på topp, og han visste alltid hva han snakket om.
Han var en ener.

Første gangen Håvard og jeg møttes, var på AUF-kontoret.
Den gangen måtte jeg gjenta navnet mitt før han klarte å uttale det riktig, men det tok ikke lang tid før jeg fikk et kallenavn. Jeg ble kalt Prabba.
I starten syntes jeg det var et litt teit kallenavn. Men vi lo alltid av det og det var noe fint mellom oss.
Noe jeg satte pris på.
Jeg tror alle som kjente Håvard hadde noe slikt, lite og fint, med ham. Det var det så var så fint med Håvard.
Jeg kan fortsatt høre ham si Prabba, selv om jeg vet at jeg aldri kommer til å se ham si det igjen.

Håvard var en dyktig leder.
Han lagde plass til alle, og ga oss fritt rom til å blomstre under hans ledelse.
Vi fikk ansvar og ble holdt ansvarlig. Vi fikk alltid hjelp når vi trengte det.

Vi savner Håvard.
Latteren. Smilet. Alt.
Han har satt uslettelige spor i organisasjonen som et godt medmenneske og en dyktig leder.
Jeg har mistet en kjær venn, AUF har mistet en dyktig politiker.

Vi vil aldri glemme Håvard. Vi skal kjempe videre for ham.
Etter den mørke natten, kommer det en ny dag.
Da vil Håvard sine drømmer om et varmere og bedre samfunn bli realitet.

Vi lyser fred over Håvard Vederhus sitt minne.

Annonse