Viser arkivet for mai, 2012

1. mai-tale

1. mai-tale, Bøler Arbeiderparti (Bøler skole)
Dato: 01.05.12
Tema: 1. mai, arbeiderbevegelsen, 22. juli, engasjement, fellesskap

Kjære venner,

1. mai er en dag som minner oss om arbeiderbevegelsens betydning gjennom historien. At bevegelsens meninger, visjoner og handlinger påvirket og endret vårt samfunn.

1.
Retten til arbeid og egen inntekt har vært arbeiderbevegelsens viktigste sak i over hundre år, og vi har oppnådd mye.
Ved å kjempe frem faglige rettigheter, anstendig lønn og arbeid til alle har Arbeiderbevegelsen løftet arbeiderklassen ut av fattigdom.
Arbeid handler også om velferd. At folk jobber og betaler skatt er en forutsetning for at vi skal kunne bevare det gode velferdssystemet vi har i dag.
Vi lever ikke av andres, men av hverandres arbeid.
Vi har bygget en velferdsstat, hvor alle gir etter evne og får etter behov – med et sosialt sikkerhetsnett som sikrer alle trygghet og verdighet.
Vi skal være stolte, men vi kan aldri lene oss tilbake og tro at kampen er over.
Velferdsstaten vi har bygget, stein for stein – i over hundre år, er under beleiring. Felleskapstanken angripes av en sterk høyreside og et høyreradikalt Fremskrittsparti, som vil utstyre folk med en sjekk fra det offentlige, og la størrelsen på lommeboken avgjøre mellomlegget, avgjøre kvaliteten på de offentlige tjenestene du og jeg får.
De kaller det valgfrihet, men de skyggelegger den beinharde realiteten i politikken de forfekter: Dette er ikke valgfrihet for alle, det er valgfrihet for de få.
Deres modell er et kaldt samfunn der hver enkelt av oss ikke er mer enn kunder.
Der alt har en prislapp.
Der flere og flere offentlige velferdsgoder får en avgift, en egenandel.
Der størrelsen på lommeboken betyr mer og mer.

Denne utfordringen må vi møte.
Vi må belyse de hjerteløse realitetene i høyresidens ”valgfrihet”.
Når de snakker om dyktige læreren, varme hender og muligheter, så vet vi at de snakker om privatisering av skolen, dårligere rettigheter i arbeidslivet og muligheter for få.
De snakker om det samme, bare med nye ord. Ord som får politikken deres til å virke fornuftig og rettferdig. De står fortsatt for at markedet skal styre, for at hver enkelt skal være sin egen lykkes smed.
Alle de viktigste samfunnsendringene i Norge de siste hundre årene, er det en samlet arbeiderbevegelse som har kjempet frem.
Vi har gått fra et samfunn med store forskjeller mellom folk, til et samfunn med små forskjeller.
Landet vårt har fått retning takket være de som har gått foran. De har bygget det vi i dag kjenner som den norske modellen. Det er vårt ansvar å videreutvikle den.
Hadde det ikke vært for den norske modellen som arbeiderbevegelser har gått i bresjen for, ville mange, mange mennesker vært overlatt til seg selv.
Deres drømmer, ville vært begrenset av politikere, ikke dem selv.
Deres håp for fremtiden, ville vært overlatt til dem selv.
Deres ønske om et inkluderende fellesskap og samfunn, ville vært for de få.

Hadde det ikke vært for den norske modellen, ville den økonomiske krisen rammet oss mer brutalt og hardere.
Fellesskapsmodellen handler om å la deg og meg, uavhengig av inntekt, bosted og status, lykkes.
I møtet med den største økonomiske krisen vi har sett på flere generasjoner, vet vi at modellen arbeiderbevegelsen sammen har kjempet frem gagner fellesskapet, og ikke få.
Det er vårt ansvar sammen, og vi utgjør fellesskapet sammen.

2.
I fjor så hva felleksskapet kan bety for et enkelt menneske, hva fellesskapet kan gi oss alle.
Hele Norge og verden ble rystet. Han angrep oss. Han angrep demokratiet vårt. Samfunnet vårt. Han angrep alle.

Da gikk vi nordmenn fra å være medborgere til å bli medmennesker. Vi gikk fra å være fremmede og bekjente, til et stort fellesskap med det samme ønsket: Et ønske om:
- et samfunn som tok vare på alle
- et samfunn som hadde plass til alle
- et samfunn som inkluderte alle

Vi var et fellesskap som klemte hverandre, et felleskskap som gråt med hverandre, et fellesskap som sto støtt når det stormet som verst.
Det ga oss en enorm styrke. Det viste hvilken styrke du og jeg har, en styrke arbeiderbevegelsen har og en styrke hele det norske folk har.
Vi reagerte meg å holde hverandre i hendene, ikke ved å skille mellom ”oss” eller ”dem.
Vi var et lite land, med et stort hjerte.
Samholdet kom ikke av seg selv, og det vil ikke forbli av seg selv. Det hviler et ansvar på oss alle. Det er noe vi må vedlikeholde og bygge videre på.

Vi har sett land der åpenheten sakte, men sikkert er blitt begrenset. Parlamenter er blitt gjemt bak murer. Man har sett det nødvendig med tungt bevæpnet politi rundt andre demokratiske institusjoner.
Murer og tungt væpnede vakter betyr ikke nødvendigvis mer sikkerhet. Angrep skjer også i land som er mindre åpent enn vårt. Men væpning og murer betyr i alle fall mer avstand mellom folk og folkevalgte. Det betyr mistillit til medborgere. Det betyr at vi aksepterer frykten, og gjør den til en del av vår hverdag.
Det er en dårlig løsning. Vi må forsvare den. Da kan ikke frykten seire.

Min generasjon har av noen fått navnet «22. juli-generasjonen». Men det er ikke først og fremst Utøya eller bombene i Regjeringskvartalet jeg vil at vi skal bli husket for.
Jeg vil at min generasjon skal bli husket for vårt politiske engasjement og hva vi fikk til i tida etterpå, hva vi klarte å sette på dagsorden, hva vi kommer til å klare å gjøre og forandre.
Norge er summen av oss. Historien er summen av våre handlinger. Alt vi gjør, og ikke gjør, blir stående igjen etter oss.
Det er vi som må stake ut den veien vi vil at landet vårt skal ta. Det er vårt ansvar.

3.
Alene står vi svakt, men sammen er vi sterke og beveger samfunnet videre.
Urettferdigheten som eksisterte og som fortsatt eksisterer, er noe arbeidere i generasjoner har kjempet for å utjevne.

La oss, når høyresiden mener denne dagen er utbrukt, vaie våre flagg stolt. Vise at vi er villig til å kjempe og bringe arven videre. Vise at dagen ikke bare er historie, men en dag til å minne oss selv på at det kan bli bedre, at samfunnet kan inkludere alle mer.

Det er ingen selvfølge at dette skjer av seg selv, det er ingen selvfølge at alle mennesker blir inkludert, selv om det skal være en selvfølge.
Det våre forfedre kjempet for, kjemper vi også for i dag. Det grunnlaget de har lagt, vil alltid være en prosess vi er en del av. Det viser at deres arbeid er en del av en kamp som har foregått i mange år.
De hadde troen på det de sto opp for, de var modige. De hadde troen på et bedre samfunn – et varmere samfunn.

1. mai er dagen hvor vi feirer våre seire, men også kjemper våre kamper.
Vi kan ikke si oss fornøyde. Kampen for rettferdighet, solidaritet og likeverd vil aldri ta slutt. Det er derfor denne dagen fortsatt er så viktig.

Gode venner, gratulerer så mye med dagen, og takk for meg.

Fedmeoperasjon for alle?

Spalten min “akkurat nå” i Aftenpostens Si;D, 29.02.12

Fedmedebatt. Fedmeoperasjon. Holdningskampanjer. Dette er sikkert ord de fleste har hørt eller lest i den siste tiden. Debatten om overvekt eller fedme handler først og fremst om livskvalitet, menneskeliv og enkeltskjebner.

I Norge har fedmeoperasjon til nå kun vært et tilbud til voksne, men ti tenåringer har gått igjennom en fedmeoperasjon som en del av en forskningsstudie ved sykehuset i Vestfold. Målet for forskningen er å finne ut om fedmeoperasjoner rutinemessig bør tilbys til ungdom helt ned i 13-årsalderen.

Det at dette skaper debatt, er både viktig og positivt, men også med god grunn. Jeg er veldig skeptisk til at så unge mennesker skal få gå gjennom en fedmeoperasjon. Alle mennesker er forskjellige. Tilbudet kan være bra for noen, men ikke for andre. Dessuten vet vi for lite om hva dette kan bety og hvilke konsekvenser dette kan ha for så unge mennesker. Det er ikke til å stikke under en stol at holdningsarbeid, fokus på aktivitet og sunt kosthold har gått for tregt og kanskje vært for dårlig. Vi trenger en debatt om hvordan dette kan bedres. Dette er viktig nå, men også på lang sikt. Når vi begynner å diskutere om 13-åringer kan tilbys fedmeoperasjon, er det et tankekors.

Terningkast på hode, ikke kropp

Spalten min “akkurat nå” i Aftenpostens Si;D, 03.02.12

Det er med stor iver moteverdens mennesker kaster terninger på kjoler og antrekk. Bilder og store overskrifter fyller nettavisene og leserne klikker seg gledelig inn for å lese dommene. Andre ganger er det vekttapet, eller motsatt, som dominerer. For min del må motebransjen gjerne kommentere kolleksjoner og de nye trendene. Det jeg derimot setter mindre pris på, er hvordan det såkalte «perfekte» kvinneidealet dyrkes frem.

Når samfunnsdebattanter, politikere og andre deltakere i det offentlige ordskiftet vurderes etter kropp, er det noe som ikke stemmer. Noen vil mene at dette er å overdrive, men det er ikke til å stikke under stol at det faktisk skjer.

Bredden av mennesker i samfunnet må fremheves i mediebildet, og det såkalte «perfekte» kvinneidealet er en uegnet målestokk. Kast gjerne terningkast på hode, men ikke på kropp.

Annonse