Ingen skal trues til taushet

Aftenposten, 07.12.11

I tiden etter 22. juli har det vært ulike debatter. Det er flott at det er takhøyde for meningsutveksling. Samtidig er det noen som ikke har klart å skille mellom person og sak. Det er veldig leit.
En som deltar i det offentlige ordskiftet må tåle å høre motsigende argumenter og forsvare sine argumenter. Det er vi alle enige om. Men, det betyr ikke at en som deltar i det offentlige ordskiftet skal hånes, sjikaneres eller trues. Det er uakseptabelt. Vi trenger felles spilleregler. Klarer man å forholde seg til noe grunnleggende, er det mulig debattere vanskelige utfordringer. Å svare et debattinnlegg i en avis med en anonym trussel har aldri vært debatt.

Det var leit da Bushra Ishaq valgte å trekke seg fra samfunnsdebatten i en periode grunnet sjikane og trusler, og det er leit at Frps stortingspolitiker Christian Tybring-Gjedde nå er sykmeldt grunnet det samme. Dette er kun to eksempler. Det står stor respekt av politikere, samfunnsdebattanter og andre som deltar i det offentlige ordskiftet med fullt navn, men det står ikke respekt av de menneskene som sjikanerer og truer andre til taushet.

Som deltagere i samfunnsdebatten hviler det et ansvar på oss alle. Vi er oppegående nok til å møte argumenter med argumenter. Det er vi voksne nok til. Man skal kunne debattere vanskelige saker, kunne ytre seg fritt og kritisere andres synspunkter som en er uenig i. Drapstrusler, sjikane og personangrep skal man derimot ikke kunne tolerere. Det er forkastelig. De som gjemmer seg bak skjermer og anonyme navn, må man ta et oppgjør med for å få en redelig debatt.

Jeg prøver på ingen måte å innsnevre ytringsfriheten eller holde noen utenfor, men den norske samfunnsdebatten er tjent med ulike meninger. Iblant må vi alle minne oss selv på hvilket ansvar vi har, inkludert meg, og ta det ansvaret. La spilleregelen være å møte argument med argument. Vi er ikke tjent med at noen trues eller sjikaneres til taushet. Det er ikke debatt. Det er strafferettslige brudd.

Vår by, Oslo

VG, 13.11.11
En dag våkner en jente. Hun sitter på kjøkkenet, skålen med frokostblanding foran seg og ser høstløvet duve ned.

Hun går ut. Hører lyden av grus som knaser under skoene. Vinden stryker henne svakt i ansiktet. Henter avisen. Setter seg på kjøkkenet. Den fine dampskyen fra den store tekoppen med fargerike prikker stiger opp i rommet og blir borte.

Smiler du, Oslo?
Smiler du med oss i livets
bølgetopper?
Når vi vasser i løvet ditt
Hemningsløse, frie og uskyldige
Kjenner du gleden vår?

Blar i avisen. Utøya. Regjeringskvartalet. Fem drap. Overfallsvoldtekter. Oslo. Hun får vondt inni seg. Tenker på de som er berørt. De som har det vondt.

Gråter du, Oslo?
Gråter du når vi blir forlatt?
Når vi mister grepet over tilværelsen
Tomme, fortvilte og ensomme
Kjenner du smerten vår?

Debattinnleggene er mange. Hun leser ingressene, hva ulike politikere mener, hva forskerne skriver. De mener så mye, tenker hun, det er viktig. Der det er uenighet, tenkes det og hvis det tenkes, så kommer det en forandring.

Tenker på da hun sto på Rådhusplassen med rosen høyt i været. Da hun sang «Til ungdommen». Hvor fint og godt det var.

Hun tenker på lørdagskvelden da hun gikk natteravn. Da hun sammen med andre fulgte en annen jente hjem. Hun hilste på politikere som sammen med henne gjorde noe for Oslo. Byen de alle er så glade i.

Hun legger avisen fra seg. Tar tekoppen med seg inn i stuen. Tuller det mørkeblå pleddet med de hvite prikkene på rundt seg. Drar hånden forsiktig gjennom håret. Lukker øynene et øyeblikk og puster dypt inn.

Puster du, Oslo?
Puster du for oss når vi glemmer?
Når menneskene dine er fulle av frustrasjoner
Uforklarlige, vonde og uløselige
Puster du?

Hun tenker: sammen er vi sterke. Slår det bort et øyeblikk, sier til seg selv at det er klisjé. Nei, sier hun høyt. Stemmen klinger.

Den forskjellen utgjør vi sammen. Side om side. I går. I dag. I morgen. Alltid.

Versene er fra diktet «Pust, Oslo. Pust» av Ida Glosimot (17). Hele diktet kan leses her.

Like, men samtidig veldig ulike likestillingskamper

Innlegg i debatt etter Gro Harlem Brundtland sin innledning på Utøya
Dato: 22.07.11
Tema: likestilling

Kjære Gro, Kjære Utøya,

Tusen takk for en flott innledning. Det var veldig inspirerende å høre på de erfaringene du delte med oss.

Nå er det jo sånn at jeg var tre år da du gikk av som statsminister, og jeg har gjort mange iherdige forsøk på å tenkte tilbake på da jeg var så liten, men det var ikke så lett å huske så mye. Men, jeg husker godt det foreldrene mine pleide å fortelle om deg. Det er at du var en utrolig dyktig kvinne som blant annet sørget for at pappaen min også kunne være hjemme med meg og lillesøsteren min. Det ble han veldig glad for.

I Midtøsten kjemper nå en hel generasjon for demokrati, ytringsfrihet og retten til å bestemme over egne liv. Vi ser at i mange svært konservative land går kvinner foran, særlig i Jemen. En av de fremste opposisjonsfigurene er nettopp en kvinne.

Når vi snakker om likestilling i Norge, snakker vi blant annet om likelønn og retten til heltid. Dette er helt utenkelig for mange av kvinnene i Midtøsten. De kjemper for rett til utdannelse, rett til å få sin stemme hørt og rett til de samme rettighetene som menn.

Det er den samme kampen, men på en helt annen måte likevel. Mens vi kjemper i Stortinget, kjemper de i gatene. Mens vi kjemper for likelønn, kjemper de for lønn. Mens vi kjemper for lik representasjon av begge kjønn, kjemper de i mange land for i det hele tatt bli representert.

Hva tenker du om disse like, men samtidig veldig ulike likestillingskampene?

Mine forventninger til vervet

Tale på folkevalgtdagen, Oslo rådhus
Dato: 27.10.11
Tema: rådgivningstjenesten, lærlingplasser, psykisk helse, engasjement

Kjære alle sammen,

Jeg vil takke for anledningen til å dele tanker rundt vervet mitt.

I går ble bystyret konstituert, vervene ble fordelt og jeg skal være medlem i kultur- og utdanningskomiteen.

De siste årene har det vært et stort fokus på kunnskap. Kunnskap er bra. Kunnskap er viktig. Frafallsstatistikken på videregående har blitt flittig debattert, men rådgivningstjenesten har ikke blitt styrket. Mange elever er avhengig av å få råd og kunnskap om studier og studieretninger. For meg er det viktig at rådgiverne har god tid, er kompetente og at elevene kan få gode råd om hvordan de kan realisere sine drømmer. Derfor vil jeg jobbe for å styrke rådgivningstjenesten.

Når en elev først velger en studieretning på videregående, er det viktig at eleven får fullføre. I dag er det mange yrkesfagelever som fullfører to år med teori på skolebenken, har gode karakterer, lite fravær, men som likevel ikke får lærlingplass. Det er ikke greit. Alle elever skal ha mulighet til å fullføre utdannelsen sin. Vi vet at det er nøkkelen til å lykkes i samfunnet. Derfor vil jeg jobbe for at vi skal ha mist én kommunal læreplass per 1000 innbyggere.

Psykisk helse er et tema vi tydeligere må sette på dagsorden, vi må tørre å snakke om det, vi må ta alle på alvor. Vi trenger mer åpenhet rundt temaet, et tema jeg tydelig, uavhengig av min komité, vil fortsette å sette på dagsorden. Mens vi kan sitte i vår ende av bordet og vegre oss for å snakke høyt om en utfordring, kan andre mennesker sitte i den andre enden og lide av vår taushet.

Jeg håper samtidig at velgerne har forventninger til meg, at de tar kontakt og at jeg aktivt oppsøker dem, for jeg vil være deres ombud.

Da jeg ble nominert på bystyrelisten til Arbeiderpartiet i fjor, trodde jeg ikke at jeg ville få muligheten til å representere Oslos befolkning i bystyret. Det virket som en litt fjern tanke. Da hadde jeg drevet med politikk i underkant av et år, men som vi alle vet, så skjer mye i politikken på kort tid.

Etter denne sommeren har jeg tenkt mye på hva våre politiske beslutninger har å si for andre mennesker, hvordan det kan gjøre hverdagen enklere eller vanskeligere, hvordan politikk vi debatterer og vedtar kan hjelpe mennesker som møter på utfordringer i hverdagen.

Da AUF begynte å planlegge valgkampen var vi strålende fornøyde med 13 ungdomskandidater på listen, og jobbet hardt for å få inn så mange vi kunne. Vi utformet valgkampmateriale, skolerte oss og forberedte oss til valgkampen. Alle hadde sett for seg noe helt annet enn hva det ble til.

Etter sommerens hendelser har jeg gått inn i meg selv. Jeg har innsett at mitt politiske engasjement genuint er verdt noe, at jeg, Prableen, kan utrette noe. Det har fått en ny betydning, noe jeg tar med meg inn i vervet.

Takk, tusen takk

Tiden går. Hverdagen kommer tilbake. Jeg har tatt av meg Utøya-båndet. Løftet blikket fremover.

Jeg har prøvd å svare alle som har skrevet til meg. Det har varmet veldig å lese så mange gode, varme og omtenksomme ord. Jeg har tatt vare på det. Jeg vil takke for alle gode ord, klemmer – alt sammen. Det betyr veldig mye, og jeg føler at jeg ikke kan få takket nok. Igjen, tusen takk!

Ida Glosimot (17) skrev et dikt basert på en oppdatering av meg på Facebook. Jeg synes det passet veldig godt etter 22. juli. Det ble skrevet i Oktober i 2010.

Pust, Oslo. Pust.

Smiler du, Oslo?
Smiler du med oss i livets bølgetopper?
Når vi vasser i løvet ditt
Hemningsløse, frie og uskyldige
Kjenner du gleden vår?

Gråter du, Oslo?
Gråter du når vi blir forlatt?
Når vi mister grepet over tilværelsen
Tomme, fortvilte og ensomme
Kjenner du smerten vår?

Sover du, Oslo?
Sover du gjennom tunnelen?
Når vi i nattens mørkeste timer ikke får søvn
Kalde, frustrerte og alene
Kjenner du desperasjonen vår?

Ser du, Oslo?
Ser du sammenhengen i labyrinten?
Når vi tror opp er ned og ned er opp
Forvirrede, svimle og uforstående
Kjenner du ubalansen vår?

Kjenner du, Oslo?
Kjenner du kjærligheten i oss?
Når vi styrer handlingene etter hatet
Nådeløse, onde og dømmende
Kjenner du godheten vår?

Puster du, Oslo?
Puster du for oss når vi glemmer?
Når menneskene dine er fulle av frustrasjoner
Uforklarlige, vonde og uløselige
Puster du?

Alle må føle at de er med

Aftenposten, 06.09.11, med bystyrerepresentant i Stavanger, Arshad M. Ali (Ap)

Fellesskap. Psykisk helse angår oss alle. Ifølge Folkehelseinstituttet får rundt 50 prosent av vår befolkning en psykisk lidelse i løpet av livet. Til enhver tid har en av fem en psykisk lidelse i Norge. Det er ofte enklere og mer akseptabelt å snakke om at man er støl, har vondt i nakken eller er fysisk utslitt enn å snakke om psykiske lidelser. Det må kunne være like enkelt og rom for å snakke om de psykiske utfordringene vi mennesker til tider opplever.



Mange med psykiske plager går rundt uten å gi uttrykk for eller beskjed om sine lidelser. Man opplever at den psykiske helsen svikter en eller flere ganger i løpet av livet. Mye tyder på at dette gjelder de fleste aldersgrupper. Hvorfor det er så lite rom for å snakke om dette, har kanskje en sammenheng med at det ikke skal vises svakheter, at det nærmest er fasit for hvordan menneskets fasade skal se ut. Opplevelsen av å bli stakkarsliggjort eller stigmatisert kan være brutal for den det gjelder. 


Samfunn i endring. Samfunnet har vært i konstant endring. Tidligere var det gjerne større forutsigbarhet med tanke på arbeid og faste rutiner, og man fikk overskudd til å prioritere familie og venner. Det var også mye som måtte gjøres, og ikke så stort rom for hva man hadde lyst til å gjøre. Dette har endret seg. Når samtiden spør individet hva det vil, blir resultatet annerledes. Det er en frihet generasjoner av mennesker har kjempet for, men samtidig en frihet som krever av mennesket, og dermed tynger individet på en helt annen måte.



Gode levekår er en forutsetning for god psykisk helse. Forskning fra Folkehelseinstituttet viser at menn med høy inntekt har sjeldnere psykiske helseproblemer enn menn med lav inntekt. Det samme gjelder kvinner, selv om utdanning spiller en større rolle i kvinners psykiske helse enn inntekt. Derfor er det viktig å se det forebyggende arbeidet for oss mennesker i utformingen av politikken. Det må legges til rette for at alle mennesker, uansett bakgrunn, får muligheter til å lykkes. Det er et ansvar som hviler på oss som politikere, men også på samfunnet som helhet. 


Forventningspress. Tidligere hadde A-magasinet en reportasje om ungdom, hvor vi fikk et innblikk i hvordan mange opplever møtet med hverdagen. Mange ungdommer opplever en rekke forventninger til skoleresultater, karrière og egne krav. Flere sliter seg helt ut for å tilfredsstille kravene de stiller til seg selv, og de forventningene de føler at familien, venner og samfunnet har til dem. Noen er redde for å velge feil, og andre vet ikke helt hva og hvor de vil. Dette er noen faktorer som kan føre til at mange unge får det vanskelig og kan utvikle psykiske helseplager over tid.



Frafall i videregående skole hindrer muligheten til å ta høyere utdannelse. Ved siden av å styrke kvaliteten i skolen, bør det ikke bare opplyses om de mangfoldige fagene man kan ta på høyskole og universitet, men også mulighetene de byr på. Da blir det lettere for elever som midt i videregående mister interessen for karrièremålet, å se at det er mulig å bli noe annet enn lege, ingeniør eller økonom. Vel så viktig er det for samfunnet eksempelvis å ha gode historikere eller litteraturvitere. Samtidig er det viktig å understreke behovet samfunnet har for de yrkesfaglige elevene. 



Videre er det viktig med et synlig helsetilbud i skolen. Det viser seg at jo mer synlig det er, jo flere benytter seg av det. For å kunne fange opp flest mulig elever, er det essensielt at skolehelsetjenesten er så tilgjengelig som mulig. Dette vil være en viktig del av det forebyggende og vedlikeholdende arbeidet. 


Et godt kulturtilbud for alle, uavhengig av alder eller inntekt, et prioritert satsingsområde for Arbeiderpartiet, er også viktig for den psykiske helsen. Tidligere i år viste en forskningsrapport fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag at det er en sammenheng mellom konsumering av kultur og psykisk helse. Personer som blir mer eksponert for kultur har mindre angst og depresjon. Et godt kulturtilbud skal være tilgjengelig for alle, ikke med tanke på hva som er gunstig for markedet, men hva som er bra for folket.



Åpenhet. Holdningsskapende arbeid om psykisk helse blant de yngste er nødvendig, og må følges opp i utdanningssystemet. Videre vil det være viktig å promotere og stimulere til åpenhet om psykisk helse. Det skal være rom for å snakke om hvordan man har det, uansett om det går greit eller om livet er vanskelig. Dette kan ha forebyggende effekt i seg selv og få flere til å oppsøke hjelp. Det kan også bidra til at færre faller utenfor og at flere kan unngå alvorlige psykiske helseproblemer.



De nevnte tiltakene er blant mange for å øke trivselen i samfunnet. Man skal alltid sette menneskeverd i fokus. Eldre skal ikke måtte føle at nære ikke har tid til dem – og unge føle at samfunnet svikter dem. Det er viktig å sørge for at mennesker får muligheten til å realisere sine drømmer, og føle at de er en del av et fellesskap som inkluderer alle. Klarer vi å få mer åpenhet, får vi også mer varme og omtanke blant folk. 



Alle skal kunne føle at de er med, det er da vi får et godt samfunn å bo i.

Arr i sjelen

Dagsavisen, 06.09.11

Vold i hjemmet er et skjult samfunnsproblem. Mange barn opplever å se en av sine omsorgspersoner bli slått – eller blir selv slått av noen de er glad i. Arbeiderpartiet vil ikke være et taust vitne til familievold.

En omfangsundersøkelse av NOVA i 2007 foretatt blant ungdommer i videregående skole, viser at sju prosent i løpet av oppveksten har opplevd partnervold mot mor, og bare to prosent mot far. To prosent har opplevd grov partnervold mot mor. Selv om en av barnets omsorgspersoner har fått blåmerker, betyr ikke det at barnet ikke har fått det på sjelen sin. Et betydelig antall barn opplever vold mot omsorgspersoner. De ser, hører, opplever og ikke minst: De forstår. Hvert år overnatter 1.500 barn på landets krisesentre.



Vold i nære relasjoner fører til tap av menneskeliv. Av alle drap de siste ti årene, vet vi at 20 til 30 prosent er begått av nåværende eller tidligere kjæreste, ektefelle eller samboer.


Denne typen vold rammer hardt og har alvorlige følger for den som opplever den. Volden som utøves, fysisk og psykisk, er ofte rå og brutal. Det innebærer et tillitsbrudd fordi volden utøves av et menneske som står deg nært. Til slutt, men ikke minst, så utøves volden på et sted hvor man skal føle seg trygg – ditt eget hjem.



Arbeiderpartiet vil styrke arbeidet mot vold i familier og nære relasjoner ved å skape et bredt samarbeid mellom kommunen, krisesentrene og politiet, og lage en felles handlingsplan mellom alle aktører. Vi vil også gå inn for at hver politistasjon i Oslo får en egen familievoldskoordinator slik at innsatsen spesielt overfor volds- og trusselutsatte kvinner styrkes og ensrettes. Støtten til krisesentrene skal sikres. Samtidig hviler det et ansvar på oss alle som samfunnsborgere. Vi må tørre å si ifra. En gang for mye skader ikke, men vi vet hvor fatale konsekvensene kan bli om man sier ifra en gang for lite.


Vold i nære relasjoner er en alvorlig kriminalitet som Arbeiderpartiet ikke kan være vitne til. Vi må tørre å snakke om det. Det skal ikke være tabu å snakke om vold i nære relasjoner. Det skal ikke være tabu å sette det på dagsorden. Det er tabu når du velger å tie om et samfunnsproblem, for omfanget av volden krever handling.

Vi avgjør fremtiden

Aftenpostens minnebilag, 21.08.11

Det er fire uker og to dager siden jeg hoppet ut av et vindu, løp for mitt eget liv, gjemte meg, kunne ha blitt drept, mistet noen av vennene mine, svømte alt jeg kunne, trodde jeg skulle drukne, men overlevde.

Jeg går til bussen. Det blåser litt. Jeg stopper opp. Lukker øynene. Puster dypt inn. Jeg kjenner det; jeg lever.

Det er fire uker og to dager siden hele Norge og verden ble rystet. Han angrep oss. Han angrep demokratiet vårt. Samfunnet vårt. Han angrep alle.
Men i løpet av de fire ukene og to dagene som har gått, har vi staket ut en ny kurs. Norge er samlet.

Vi har ikke snakket om «oss» eller «dem». Det har vært «vi». Det har vært Norge. Det har vært blomster rundt i hele landet. De har vært ulike. De har hatt ulike farger, men de er og var samlet. Akkurat som oss.

Jeg sitter i minnegudstjenesten i Domkirken søndagen etter Den Fredagen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg lever. Hvorfor han ikke skjøt meg når flere av de rundt meg ble drept. Jeg klarer bare ikke å forstå det. Jeg gråter masse. Mobilen min ringer konstant. Det tikker inn tekstmeldinger hele tiden. Journalister, journalister, journalister. Vi synger «Til ungdommen». Jeg hører det blir sagt inni meg selv flere ganger: «Skaper vi men- neskeverd, skaper vi fred.»

I tiden som er gått har vi sett åpenhet, nærhet og kjærlighet. Det har vært godt og betydd mye for mange av oss. Det har vært et sterkt samhold. Troende av alle troer og ikke-troende av alle nyanser har vært samlet. Vi er stolte av mangfoldet i samfunnet vårt. Vi har stått oppreist og holdt hender. Det som har skjedd har vist at det er mer som forener oss enn skiller oss. Vi har snakket med hverandre. Forstått hverandre. Trøstet hverandre. Samholdet kommer ikke av seg selv, og det forblir ikke av seg selv. Det hviler et ansvar på oss alle. Dette er noe vi må vedlikeholde og bygge videre på.

Jeg går forbi Domkirken. Ser alle menneskene. Det er litt sent, litt mørkt. Jeg ser alle de tente lysene. Det er så mange mennesker som legger ned roser. Små barn også. Jeg blir rørt. Tenker på alle vennene mine som ikke får se dette. Jeg tenker hvor stolte de ville vært. Trekker litt på smilebåndet. Tusler videre.

Vi har sett land der åpenheten sakte, men sikkert er blitt begrenset. Parlamenter er blitt gjemt bak murer. Man har sett det nødvendig med tungt bevæpnet politi rundt andre demokratiske institusjoner. Nå spør mange fra hele verden oss: Er ikke dere litt naive? Tror dere at landet deres kan være trygt med all denne åpenheten? Men det er de som spør slik, som er naive. Murer og tungt væpnede vakter betyr ikke nødvendigvis mer sikkerhet. Angrep skjer også i land som er mindre åpent enn vårt. Men væpning og murer betyr i alle fall mer avstand mellom folk og folkevalgte. Det betyr mistillit til medborgere. Det betyr at vi aksepterer frykten, og gjør den til en del av vår hverdag. Det er en dårlig løsning. Vår åpenhet er unik, den er vakker, den gir muligheter. Vi må forsvare den. Da kan ikke frykten seire.

Jeg signerer kondolanseprotokollen i Universitetets aula. Jeg gruer meg litt til å gå ned trappene med så mange blikk rettet mot meg. Vi er flere som holder hender når vi går ned. Alle som er samlet på Universitetsplassen begynner å klappe. Jeg blir så rørt.

Jeg har spurt meg selv: Var han ensom? Han som angrep. Ingen ensomhet kan forsvare slike handlinger. Ensomhet i seg selv er heller aldri grunnen til slike hendelser. Men det er kanskje én av mange faktorer som tilsammen skaper et menneske som ikke lenger opptrer menneskelig. Ved hvilke korsveier ble han sviktet? Ved hvilke korsveier sviktet han seg selv? Kanskje har han levd utenfor samfunnet i mange år. Derfor tenker jeg nå, når jeg møter pussige mennesker: Føler de seg utenfor? Kan vi utvide sirkelen litt, slik at det også blir plass til dem? Det er bedre enn om de blir stående utenfor sirkelen og kjenne ensomheten gnage.

Det er så mange på Rådhusplassen når vi samles for å ta byen tilbake. Rosetoget er avlyst – vi er for mange til å gå. Alle har roser. Jeg er så stolt over å være norsk. Jeg er så stolt av landet mitt. Vi er samlet. Vi tar vare på hverandre. Ingen kan knekke oss. Da noen angrep vårt demokrati, slo vi samlet tilbake med mer åpenhet, mer nærhet og mer kjærlighet. Vi seiret over feigheten sammen.

Det er mange som har meldt seg inn i politiske partier. Det vitner om at engasjementet blomstrer, spesielt blant unge. Min generasjon har av noen fått navnet «22. juli-generasjonen». Men det er ikke først og fremst Utøya eller bombene i Regjeringskvartalet jeg vil at vi skal bli husket for. Jeg vil at vi skal bli husket for å være den generasjonen som reise seg da det var nødvendig. At vi deltok i demokratiet. Påtok oss ansvar når det trengtes, og utfordret autoriteter når det var nødvendig. At vi brukte stemmeretten. At vi var med på å sette en standard, ved å vise hva som er mulig for unge mennesker å oppnå på vegne av samfunnet sitt.

Takk, Oslo

VG, 13.08.11
Skrevet sammen med Vegard Grøslie Wennesland, nestleder i AUF i Oslo, Jan Bøhler, Leder i Oslo Arbeiderparti og Libe Rieber-Mohn, Byrådslederkandidat for Oslo Arbeiderparti.

Oslo svarte med samhold og varme da terroren rammet landet og byen. Vi håper at tiden frem mot valget vil preges av verdighet.

22. juli ble Norge rammet av det utenkelige. 77 mennesker mistet livet i terrorhandlingene i Regjeringskvartalet og på Utøya. Det var et angrep på vårt demokrati. Rundt om i hele landet har folk svart med mer åpenhet og mer demokrati.

De umistelige
Oslo ble hardt rammet. Befolkningen i byen har følt terroren på kroppen. Bygninger i sentrum har fremdeles store ødeleggelser. AUF i Oslo og Oslo Arbeiderparti har mistet syv av våre AUF-kamerater. Resten av landet har mistet enda flere. I Oslo ble åtte drept i Regjeringskvartalet. Foreldre og familier har mistet de umistelige. Midt i sorgen har det vært godt å føle samholdet mellom folk i byen. Hjelpemannskaper, politiet, helsepersonell, sykehusene, trossamfunnene, ordføreren, de politiske partiene og ikke minst Oslos innbyggere har stilt opp. Vi har sett restauranteiere stille opp med gratis mat til hjelpearbeidere. Frivillige har delt ut kaffe og boller til de som var på jobb i disse dagene. Taxisjåfører har kjørt passasjerer gratis.

Oslo har vist seg fra sitt beste. Gjennom samhold, frivillig innsats og omsorg for hverandre viste vi at vi stiller opp når det gjelder. Oslo har aldri føltes mer samlet enn mandag 25. juli, da 200 000 mennesker i stille protest farget byen med blomster.

I dagene etter har vi sett små og store hendelser som viser nettopp dette samholdet i Oslo.

I minnemarkeringer i kirker og moskeer har fremmede holdt hverandre i hendene og trøstet på tvers av religioner. Helsepersonell har tilbudt seg å stille opp for AUF på fritiden sin. Ungdom har startet innsamlingsaksjoner og barn har bidratt med tegninger. Vi er kommet nærmere hverandre. Dette viser et varmt Oslo.

Også for AUFerne har det betydd mye at så mange har stil opp. Til alle som har bidratt. Til alle som har grått sammen med oss. Som har gitt oss roser og klemmer. Til alle som har vært der for oss. Tusen takk.

Etter angrepene snakket media om at åpenheten i samfunnet vårt nå var truet. Men folk har svart med det motsatte. I minnekonserten i Oslo domkirke hadde Karpe Diem skrevet om et vers av sin sang Byduer i Dur: «Bli med meg til byen som jeg bor i, der rosene er blodet mitt, landet mitt er lite, men modig og statsministeren snakker til meg som broren sin». Dette er svaret. Åpenhet skal fortsatt kjennetegne samfunnet vårt.

Lover verdighet
Vårt svar må også bli et enda sterkere demokrati. Derfor håper vi folk deltar aktivt og bruker stemmeretten. Derfor skal vi drive valgkamp frem til valget 11. og 12. september. Da skal vi velge dem som skal ha ansvaret for de små fellesskapene som er våre nærmeste. Lokalsamfunnet. Nærmiljøet vi bor i. Skolen der barna våre går. Vi skal gjennom valgkampen vise menneskene i Oslo hvordan vi vil skape en bedre by.

Valgkampen blir annerledes. Skoledebattene er allerede blitt avlyst. Valgkampstarten ble utsatt. Vi håper at tiden frem mot valget vil preges av verdighet. Vårt ønske er at partiene snakker om sine mål for byen fremfor å rakke ned på andre partier. At vi kan diskutere mangfoldet uten å sette merkelapper på hverandre. Vi i AUF og i Arbeiderpartiet lover å gjøre vårt for å oppnå dette.

Takk
Men nå vil vi først takke.

I dag vil AUFere og Arbeiderpartifolk være ute i hele byen for å møte dere, takke dere og å være sammen med dere.

Takk for at dere valgte fellesskap fremfor frykt.

Takk Oslo – byen med det store hjertet.

Minneord ved Håvard Vederhus' begravelse

Minneord til Håvard Vederhus på vegne av AUF i Oslo v/meg
Sted: Grefsen kirke
Dato: 04.08.11

Kjære familie og venner,
Kjære alle dere som sørger,

Håvard ble brått revet bort fra oss alle.
Det er et stort tap for hele AUF i Oslo.
Han var en fantastisk dyktig leder med mange visjoner. Ingen kunne måle seg med hans arbeidskapasitet.
Kunnskapsnivået var på topp, og han visste alltid hva han snakket om.
Han var en ener.

Første gangen Håvard og jeg møttes, var på AUF-kontoret.
Den gangen måtte jeg gjenta navnet mitt før han klarte å uttale det riktig, men det tok ikke lang tid før jeg fikk et kallenavn. Jeg ble kalt Prabba.
I starten syntes jeg det var et litt teit kallenavn. Men vi lo alltid av det og det var noe fint mellom oss.
Noe jeg satte pris på.
Jeg tror alle som kjente Håvard hadde noe slikt, lite og fint, med ham. Det var det så var så fint med Håvard.
Jeg kan fortsatt høre ham si Prabba, selv om jeg vet at jeg aldri kommer til å se ham si det igjen.

Håvard var en dyktig leder.
Han lagde plass til alle, og ga oss fritt rom til å blomstre under hans ledelse.
Vi fikk ansvar og ble holdt ansvarlig. Vi fikk alltid hjelp når vi trengte det.

Vi savner Håvard.
Latteren. Smilet. Alt.
Han har satt uslettelige spor i organisasjonen som et godt medmenneske og en dyktig leder.
Jeg har mistet en kjær venn, AUF har mistet en dyktig politiker.

Vi vil aldri glemme Håvard. Vi skal kjempe videre for ham.
Etter den mørke natten, kommer det en ny dag.
Da vil Håvard sine drømmer om et varmere og bedre samfunn bli realitet.

Vi lyser fred over Håvard Vederhus sitt minne.

Annonse