Minnetale

Minnetale på Melas minnekonsert, Rådhusplassen
Dato: 27.07.11
Tema: Utøya, åpenhet, demokrati, samhold

Kjære Oslo, kjære Norge.

Jeg er Prableen. Jeg var på Utøya. Jeg overlevde.

Jeg er evig takknemlig for alle som overlevde. Jeg er veldig takknemlig for at det så mange her i dag. Det betyr mye for meg, og også alle de som var på Utøya eller i Regjeringskvartalet, men som ikke er her i dag.

De siste dagene har vi nordmenn gått fra å være medborgere til å bli medmennesker.
Fra å være fremmede og bekjente til å bli en stor familie.

Vi er en familie som klemmer hverandre, en familie som gråter med hverandre, en familie som står sammen når det stormer som verst. Denne ufattelige tragedien har påvirket oss alle, uansett bakgrunn eller tro. Jeg er stolt over at vi har reagert med å holde hverandre i hendene. Det har ikke vært noe ”oss” eller ”dem”. Det har vært Norge, det har vært vi.
Det skal det også være fremover. Etter den mørke natten kommer det ny dag. La oss bruke morgendagen på å styrke vårt varme samfunn. La oss gjøre det mer inkluderende, gjøre det klart at vårt flerkulturelle samfunn har kommet for å bli.

Sist fredag prøvde noen å stoppe ungdom fra å delta i samfunnet. Han skal aldri lykkes. La oss vise at ingen kan true oss til stillhet. Ingen skal dempe unges brennende ønske om et bedre samfunn. Tvert imot, vi skal ta mer plass. Vi skal uttrykke oss gjennom musikk, dans, sang og latter. Jeg oppfordrer flere unge til å engasjere seg, til å delta, til å bruke stemmeretten, til å vise at vi – vi lar oss ikke skremme.

I Norge har vi en statsminister som går til og fra jobb. Han smiler, hilser og klemmer alle de som vil på veien. Det er Norges åpenhet i praksis.
Våre demokratiske institusjoner er tilgjengelige for alle. De er ikke gjemt bort bak høye gjerder eller tungt bevæpnede vakter. Det er Norges åpenhet i praksis.
Våre politiske debatter er av og med alle. De foregår i samfunnets åpenhet. Det er Norges åpenhet i praksis.
Dette ble angrepet på fredag. Hvis noen prøver å ta dette fra oss, så slår vi tilbake med mer åpenhet, mer nærhet og mer kjærlighet.

Jeg takker for all støtten og omtanken jeg har fått. Det er viktig at vi alle tar vare på hverandre og våre nærmeste. Tiden er inne for å legge forskjellene til side. Vi trenger alle en varm skulder. Vi skal klare oss gjennom dette. Vi går gjennom dette som en stor familie.

Hele Oslo er full av blomster. De er ulike. Det er forskjellige farger, men de er samlet. Akkurat sånn som oss.

Helvete på Utøya

Jeg har våknet. Jeg klarer ikke å sove mer. Jeg sitter i stuen. Føler sorg, sinne, lykke, Gud jeg vet ikke hva. Det er for mange følelser. Det er for mange tanker. Jeg er redd. Jeg reagerer på hver minste lyd. Jeg vil nå skrive om hva som skjedde på Utøya. Hva mine øyne så, hva jeg følte, hva jeg gjorde. Ordene kommer rett fra levra, men jeg vil samtidig anonymisere mange navn i respekt for mine venner.

Vi hadde hatt krisemøte i hovedbygget etter eksplosjonene i Oslo. Etter det var det et eget møte for medlemmene fra Akershus og Oslo. Etter møtene befant mange, mange seg rundt og i hovedbygget. Vi trøstet oss med at vi var trygge på en øy. Ingen visste at helvete ville bryte ut hos oss også.

Jeg sto i hovedgangen da panikken brøt ut. Jeg hørte skudd. Jeg så ham skyte. Alle begynte å løpe. Det første tanken var: «Hvorfor skyter politiet på oss? Hva faen?!» Jeg løp inn i lillesalen. Folk løp. Skrek. Jeg var redd. Jeg klarte å komme meg inn på et av rommene bakerst i bygget. Vi var mange der inne. Vi lå på gulvet alle sammen. Vi hørte flere skudd. Ble mer redde. Jeg gråt. Jeg skjønte ingenting. Jeg så bestevennen min gjennom vinduet og lurte på om jeg skulle gå ut for hente ham inn til meg. Jeg rakk det ikke. Jeg så frykten i øynene hans.

Vi ble liggende på gulvet inne i rommet i noen minutter. Vi ble enige om ikke å slippe flere inn i tilfelle morderen kom. Vi hørte flere skudd og bestemte oss for å hoppe ut av vinduet.

Panikken brøt ut blant oss.

Alle inne i rommet hastet seg til vinduet og prøvde å hoppe ut. Jeg var den siste og tenkte: «Jeg er den siste som hopper ut av vinduet. Nå dør jeg. Jeg er sikker, men det er kanskje greit, da vet jeg at de andre er trygge.» Jeg kasket vesken min ut av vinduet. Prøvde å klarte ned, men mistet taket. Jeg landet hardt på venstre del av kroppen. En gutt hjalp meg opp. Vi løp inn i skogen. Jeg så meg rundt. «Er han her? Skyter han mot meg? Ser ham meg?»

En jente hadde brukket ankelen. En annen var hardt skadd. Jeg prøvde å hjelpe litt før jeg fortsatte ned mot vannet. Jeg søkte dekning bak en slags murvegg. Vi var mange.

Jeg ba, ba, ba. Jeg håpet på at Gud så meg. Jeg ringte mamma og sa at det ikke var sikkert vi ville møtes igjen, men at jeg skulle gjøre alt for å klare meg. Jeg sa flere ganger at jeg elsket henne. Jeg hørte frykten i stemmen hennes. Hun gråt. Det gjorde vondt. Jeg sendte tekstmelding til pappa, sa at jeg elsket ham. Jeg sendte tekstmelding til et annet menneske jeg er veldig, veldig glad i. Vi holdt litt kontakt. Jeg sendte tekstmelding til bestevennen min. Han svarte ikke.

Vi hørte flere skudd. Krøp oss sammen. Gjorde alt vi kunne for å holde varmen. Det var så mange tanker. Jeg var så redd. Pappa ringte meg. Jeg gråt, sa at jeg elsket ham. Han sa at han var på vei sammen med broren min for å ta meg imot når jeg kommer over til fastlandet eller de kom til øya. Det var så mange følelser. Så mange tanker. Jeg ba alt jeg kunne. Det gikk en del tid. De andre ringte foreldre etter hvert begynte alle å tekste i frykt for at morderen skulle høre oss. Jeg tenkte på søsteren min som er bortreist. Hvordan jeg skulle fortelle henne hvordan det gikk? Hva som skjedde med meg. Jeg oppdaterte på Twitter og Facebook at jeg foreløpig var i live og at jeg var «trygg». Jeg skrev at jeg ventet på politiet. Folk hoppet ut i vannet, begynte å svømme.

Jeg ble liggende.

Jeg bestemte meg for at hvis han kom, skulle jeg spille død. Jeg skulle ikke løpe eller svømme. Jeg kan ikke beskrive frykten, alle tankene, det jeg følte.

En mann kom. «Jeg er fra politiet.» Jeg ble liggende. Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva ham sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg.

Jeg ble liggende. Jeg tenke: «Nå er det over. Han er her. Han tar meg. Nå dør jeg.» Folk skrek. Jeg hørte at andre ble skutt. Andre hoppet ut i vannet. Jeg lå der. Mobilen i hånden. Jeg lå oppå beina til en jente. To andre lå oppå mine bein. Jeg ble liggende. Det tikket inn tekstmeldinger. Mobilen ringte flere ganger. Jeg ble liggende. Jeg spilte død. Jeg lå der i minst en time. Det var helt stille. Jeg vred forsiktig på hodet for å se om jeg kunne se noen levende. Jeg så lik. Jeg så blod. Frykt.

Jeg bestemte meg for å reise meg. Jeg hadde ligget oppå et lik. To lik lå på meg. Jeg hadde englevakt.

Jeg visste ikke om han ville komme tilbake igjen. Jeg hadde ikke mot til å se på alle som hadde ringt og tekstet meg. Jeg hastet ned mot vannet. Tok av meg genseren. Den var stor. Jeg tenkte at det ville bli vanskelig å svømme meg den. Jeg vurderte om jeg skulle ta med meg mobilen eller la den ligge igjen. Jeg puttet den i baklommen og hoppet uti.

Jeg så flere andre ute i vannet. De hadde svømt langt. Jeg så at noen hadde samlet seg rundt en flytende luftbåt eller noe sånt. Det var mange som plukket opp de som svømte utover. Jeg svømte, svømte og svømte mot den luftgreia. Jeg skrek. Gråt. Ble kald. Tenkte på når jeg ville drukne. Det ble tyngre og tyngre. Jeg ba. Jeg fortsatte. Ble sliten i armene. Bestemte meg for å snu meg på ryggen og bare bruke beina for å svømme videre. Jeg sank. Jeg begynte å svømme vanlig igjen.

En liten stund trodde jeg de som hadde samlet seg rundt luftbåten begynte å bevege seg bort. Jeg skrek. Tryglet dem om å vente på meg. Jeg må ha sett syner. Jeg svømte hvert fall noen hundre meter før jeg nådde frem. Vi snakket litt sammen. Fortalte hva vi het, hvor vi kom fra. Når båtene kjørte forbi skrek vi om hjelp, men de plukket opp de andre som bare svømte først. En mann i båt kom til oss. Han kastet ut flere redningsvester. Jeg fikk tak i en. Fikk den på meg. Jeg holdt fast i den lille luftbåten lenge helt til den samme mannen kom tilbake for å plukke oss opp.

Alle kom seg oppi. Han begynte å kjøre mot land. Etter en stund begynte den lille båten hans å ta inn litt vann. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få mest mulig vann ut. Jeg brukte en bøtte. Jeg ble sliten. En annen jente i båten tok over.

Vi kom oss til land. Vi fikk tepper. Tårene presset seg på. Jeg gråt mer. En dame klemte meg. Det var så godt. Jeg gråt høyt. Jeg hulket. En mann lånte meg telefonen sin. Jeg ringte pappa: «Jeg lever. Jeg klarte det. Nå er jeg trygg.» Jeg la på. Gråt mer.

Vi måtte gå et lite stykke. Helt ukjente mennesker tok oss inn i bilene sine og kjørte oss til Sundvollen hotell. Jeg løp inn for å se om jeg kunne se bestevennen min. Jeg så ham ikke på noe sted. Jeg så en venninne. Jeg gråt høylytt. Vi klemte hverandre lenge. Det var godt. Jeg gikk rundt, lette etter venner. Hjertet banket. Jeg gråt mer. Jeg registrerte meg hos politiet, så gjennom alle listene. Jeg visste ikke om bestevennen min levde. Jeg så gjennom alle listene. Jeg kunne ikke finne navnet hans noe sted. Jeg var redd. Jeg fikk en dyne. Tok av meg de våte sokkene. Jeg var halvnaken. Fikk en jakke.

Jeg prøvde å summe meg litt. Kontaktet foreldrene mine igjen. Pappa og storebror var på vei for å hente meg. Jeg drakk litt kakao. Satte meg ned. Tenkte. Gråt. Så flere venner. Klemte dem. Gråt. Jeg fikk låne en data. Oppdaterte Facebook og Twitter igjen om at jeg nå var trygg. Jeg var på hotellet i flere timer før familien min kom. Jeg lette etter kjente. Snakket med en prest. Jeg fortalte alt jeg hadde sett. Det var en god samtale. En mann fra Røde Kors så på alle sårene mine. Renset dem.

Tiden gikk.

Jeg var med noen av vennene mine. Alle snakket om det samme. Hvordan vi hadde overlevd. Hva som hadde skjedd. Jeg spurte flere om de hadde sett bestevennen min. Ingen hadde sett ham. Jeg ble redd. Tenkte på at det var min feil fordi vi ikke hadde klart å holde sammen. En venninne fikk nøkkelkort til et hotellrom. Vi satte oss der, så på nyheter. Det var sinne, sorg, så mange følelser. Pappa ringte, de hadde kommet. Jeg tok heisen ned. Løp ut til dem. Klemte storebroren min og pappaen min lenge. Jeg gråt høyt. Broren min gråt også. Det var et godt øyeblikk.

Jeg så en gutt som liknet på bestevennen min. Jeg ropte navnet hans. Han snudde seg. Det var ham. Vi klemte hverandre lenge. Begge gråt, vi spurte hverandre om hvordan vi hadde klart oss. Etter en stund registrerte jeg meg ut og vi kjørte hjem. Noen andre satt på med oss. Bestevennen min ble med meg hjem. Broren hans hadde kommet til meg sammen med sin bestevenn. Det var flere som hadde samlet seg hjemme hos meg. De ville ikke dra hjem før de hadde sett at jeg hadde det bra. Vi snakket litt. Jeg drakk et glass juice. Spiste en yoghurt. Snakket litt mer med mamma og familien min. Jeg ringte bestevenninnen min. Det var en god samtale. Hun sa: «Jeg var ikke sikker på om jeg noen gang ville få denne telefonen.» Tårene presset seg på. Vi snakket litt. Etter det la jeg meg. Klokken var tre. Mamma nektet å la meg sove alene, så vi sov sammen.

Det har gått noen timer siden alt dette skjedde. Jeg er fortsatt i sjokk. Alt har ikke sunket inn. Jeg har sett lik av mine venner. Flere av vennene mine er savnet. Jeg er glad for at jeg kan svømme. Jeg er glad for at jeg lever. For at Gud passet på meg. Det er så mange følelser, så mange tanker. Jeg tenker på alle de pårørende. På alle jeg har mistet. På det helvete som er og var på øya. Sommerens vakreste eventyr er forvandlet til Norges verste mareritt.

En bedre rådgivningstjeneste

Spalten min “akkurat nå” i Aftenpostens Si;D, 14.07.11
De aller fleste av oss nyter ferien. Samtidig får flere av oss svar på hvilke skoler vi er kommet inn på til høsten. Vi skal få igjen for alle de utallige timer med hardt arbeid og slit. Noen av oss er sikkert veldig spente på resultatet, mens andre kanskje ikke gleder seg så mye.

Hvis vi nå går litt tilbake i tid. Tenk tilbake på da du satt hos rådgiveren. Hadde vedkommende nok tid til å hjelpe deg? Fikk du svar på alle spørsmålene du hadde? Mange elever opplever hvert år ikke å få den hjelpen de trenger av rådgiveren sin. Noen velger feil linje, andre har kanskje ikke fått nok informasjon. Listen kan være lang. Det er ingen tvil om at rådgivningstjenesten må styrkes ytterligere. En dyktig rådgiver som har nok tid, kan være en viktig bidragsyter slik at du får realisert dine drømmer.

Varsku mot skoletesting

Innlegg i Dagsavisen, 06.07.11, med stortingsrepresentant Hadia Tajik (Ap)

Vi er tilhengere av nasjonale prøver som verktøy for læring. Men vi er svært skeptiske til utviklingen i Osloskolen, hvor graden av kartlegging og testing sluker mye tid og fokuset er mer på resultater enn på læring. Når to tredjedeler av alle lærere i Norge er bekymret for resultatfokuset på de nasjonale prøvene, er det grunn til å rope varsku.



Det er lærerorganisasjonen Utdanningsforbundet som har skaffet oversikt over lærernes erfaringer. Vi registrerer at de er spesielt bekymret for utviklingen i Oslo. «Ingen andre steder driver en så stor grad av kartlegging og testing som Oslo, og ingen andre steder blir resultatene brukt mer politisk enn i Oslo», sa de for noen uker siden til NTB.



Det er ikke resultatene på de nasjonale prøvene som skal være målet. De skal bare være et middel for å kunne vurdere hvordan elevene ligger an, og hvordan skolen må jobbe for å bidra til mer læring.



Derfor er vi bekymret når Erna Solberg har varslet at hun og Høyre vil ha «mer testing i skolen av elevene og full åpenhet om resultatene, skole for skole». Mer trøkk på testing og mer trøkk på læring er ikke det samme. Vi undrer oss også over hvordan Høyre vil presse inn mer tid til testing i allerede stramme timeplaner?



Ikke minst går dette dårlig i hop med synspunktene de selv ga uttrykk for ved behandlingen av stortingsmeldingen om «Tid til læring» som vår regjering la fram tidligere i år. Meldingen handlet om at lærerne må få mer tid til kjerneoppgaven sin: Å være pedagoger. Nye organisatoriske oppgaver som vil fungere som tidstyver for læringen, vil vi ikke ha. Det sa Høyre seg enig i da.

Med Solbergs utspill går de mot sitt eget utsagn.



I tillegg ser vi at Høyre gjentar at de vil ha «full åpenhet om resultatene».

Dette er en eufemisme for rangering av skoler.

Ingen av skolens interesseorganisasjoner støtter dette. Forrige gang Høyre tok til orde for slik rangering, brøt det ut elevboikotter av de nasjonale prøvene.



Arbeiderpartiet vil styrke arbeidet med elev- og lærlingvurdering i skolen. Slik vil vi øke læringstrykket og fremme mestring. Vi vil ha bedre vurdering for læring, ikke mer testing og tidstyver i skolen.


Siv Jensen - min Gud

Publisert på Dagsavisens nyemeninger.no. Klikk her.

Ofte setter jeg meg ned med deg i tankene, Siv. Du får meg virkelig til å innse at jeg ikke har noe her å gjøre. Hvorfor vender jeg ikke tilbake til der jeg kom fra? Er jeg ikke bare på en gjennomreise i Norge? Foreldrene mine skal tjene penger ved å leve på sosialen, kalle etniske nordmenn for rasister, mens jeg må gå på skole for å bli sett på som godt integrert.

Hva skal vi med alle de unyttige oljeingeniørene fra Irak? Det norske oljeeventyret, heter det. Ikke det flerkulturelle, nei, enda bedre: Det fremmedkulturelle! Vi må skape frykt, masse frykt! Og vi trenger fordommer, det bidrar til å skape et segregert samfunn. Hva skal vi med mer olje? Sender vi dem tilbake, kan vi fordele de få velferdsordningene du er tilhenger av på de som blir igjen i ”feilfrie” Norge. Det liker vi.

Forskjellene mellom menneskene øker. Majoriteten tråkker ned på minoritetene. Ikke nok med det: Hvorfor skal vi utjevne sosiale forskjeller? Jeg synes synd på Stoltenberg. Han tar alltid feil, han. Du derimot, Siv, du har alltid rett. Vi trenger sosiale forskjeller. Vi trenger skattelette. Skattekutt betyr ikke det samme, nemlig. Vær standhaftig, Siv.

Du har rett i at innvandrere står for mye av kriminaliteten, eller hva? Du sier det stadig vekk. Send innvandrerne ut! Nå! Spriten må bli billigere og skjenketidene må utvides. Skal vi la venstresiden legge en demper på festing? Det er uhørt. Når spriten blir billigere, og vi lar utestedene være oppe lenger enn til to, så fester alle så lenge og så drøyt at vi ikke verken har behov for eller klarer å komme oss inn i en taxi. Da er det ikke behov for taxier i byen, og vips: Alle innvandrerne står uten jobb. Står de uten jobb, så må de ut av landet. 9 poeng til Siv!

Bør vi ikke legge ned alle religiøse bedesteder, hva skal man med dem? Tilber vi Jensen, går samfunnet under. Er det ikke det menneskeheten vil? Kjære Siv, jeg har gitt deg hele 9 poeng! Hvorfor gir jeg ikke full pott? Jeg forguder og tilber deg. Norge er et trygt land i dine hender. Du er den ene og sanne Gud – min Gud.

Representantskapsmøte og intern valgkampåpning

Innlegg i debatt etter statsminister Jens Stoltenbergs innledning om den politiske situasjonen
Dato: 31.05.11
Tema: valgkamp, AUF

Kjære representantskap, kjære Jens,

Det er gøy å være AUF-er når man skal drive valgkamp i Oslo, det er gøy å være AUF-er når du vet at du blir tatt på alvor i partiet, og det er gøy å være AUF-er når du vet at du er med på å dra i lang skolevalgseier.

Det ingen tvil om at ingen er bedre enn AUF til å drive valgkamp. Vi viser det gang på gang. Det blir bare bedre når partiet setter så stor pris på oss at vi får 13 ungdomskandidater på bystyrelista. Ikke nok med det. Til og med BU-listene har toppkandidater som er ungdommer. Det er stas, det!

For hvem er det som tar de unge på alvor? Det er Arbeiderpartiet. De unge i Oslo møter på mange utfordringer, andre i landet kanskje i møter på i like stor grad. Trygghet er veldig viktig. Vi vil ikke føle oss usikre i våre egne gater på kveldene. Ruspolitikken må treffe de unge mer. I dag vet vi at mange av behandlingstilbudene for rusmisbrukere er tilpasset eldre brukere og ikke unge. Men, vi i AUF er glade for at dette blir tatt opp i programmet. Det viser at vi tar Oslos unge på alvor. Og når det i tillegg er så mange unge kandidater på lista vår som forstår og vet hva som er viktig for Oslos unge, så vinner man.

Hvor gøy er det ikke å drive valgkamp når Jens er partileder? Hvor gøy er det ikke når vi vet Arbeiderpartiet er det største partiet blant de unge? Og på toppen av det hele: AUF har mer enn 10 000 medlemmer, og vi har flere medlemmer enn alle de andre ungdomspartiene til sammen. Tro meg, vi vinner!

Takk.

Smil!

Spalten min “akkurat nå” i Aftenpostens Si;D, 25.05.11

Nylig var jeg på vei hjem fra skolen iført en sommerkjole. Humøret var ikke helt på topp. Hadde musikk på ørene. Jeg ruslet i min egne verden, da jeg ble stoppet av en fremmed mann på gaten. Han smilte og sa at kjolen min var veldig fin. Jeg smilte tilbake, takket for komplementet og ønsket han en fortsatt fin dag. Jeg smilte hele veien hjem.

Når jeg går på bussen hilser jeg alltid, og responsen eralltid positiv. Noen ganger leker jeg en smilelek. Da smiler jeg til fremmede og ser om de smiler tilbake. Det gjør de nesten alltid. Har du tenkt hvor stor effekt det kan ha å smile til fremmede mennesker? Hvor hyggelig det må være for bussjåføren eller damen bak kassen på Rimi når du sier hei? Du tenker kanskje at det kan være ubehagelig, men prøv en gang! Det gjør både deg og den andre glad. Jeg synes det er hyggelig og er sikker på at veldig mange andre synes det samme. Smil!

"Mamma har fått kreft"

Kronikk i Aftenposten, 21.05.11.

Det var sent. Vi hadde hatt besøk. Alt var ryddet og vasket. Mamma og jeg satt i stuen. Jeg var 15 år gammel. Hun tok den alvorlige tonen og sa at hun måtte fortelle noe. Jeg tok det ikke spesielt seriøst, og sa at hun bare kunne si hva det var. Hun gjentok flere ganger at jeg ikke måtte bli lei meg, og at alt ville bli bra. Da begynte jeg å forstå at dette kunne være alvorlig, men ikke så alvorlig, vel. Nei, det kunne det ikke. Hun var dønn seriøs og det begynte etter en stund å smitte over på meg. Kanskje det var noe alvorlig?

Hun understreket at jeg skulle fortsette med mitt og stå på – ikke gi opp. Jeg gjentok at jeg selvfølgelig ikke skulle gi opp, ”men du må si hva det er,” sa jeg utålmodig. Tårene presset seg på og gråtkvalt ble setningen rippet inn i sjelen: ”Mamma har fått kreft, Prableen.” Et øyeblikk trodde jeg at hun løy. Jeg ville ikke innse det. Ikke tro at det var sant. Nei, nei, nei! Det er ikke sant! Hun lyver! Tårene presset seg på. Magen vrengte seg. Jeg var sikker på at det ikke ville bli bra. Så det verste for meg. Mens jeg, i skrivende stund, prøver å tenke tilbake på hva som gikk gjennom hodet mitt, er det vanskelig å rasjonalisere og tenke på. Det gjorde uutholdelig vondt. Jeg følte at jeg ikke klarte å puste.

Ikke slutten. Dette var starten, men ikke slutten. Dette er ikke bare min historie. Dette er ikke bare min kamp. Dette kan også være en eller flere av de fire tusen barna som opplever at foreldre eller søsken får en alvorlig kreftdiagnose. Nærmere 15 000 barn lever, ofte i flere år, sammen med en alvorlig syk person, eller de opplever at en person dør av kreft. Barn av syke foreldre kan bli gående rundt og undre. De kan ha mange spørsmål de ikke tør å stille andre. Andre ganger vet man ikke hvor eller hvem man skal eller henvende seg. Noen mener det kanskje er riktig å skjerme barn for informasjon. Noen ganger kan det munne ut i en ond sirkel av fortvilelse. Jeg ble ikke skjermet, men informasjonen nådde meg aldri. Det kan ha vært svikt, men hvis det var det, er jeg ikke den eneste som har opplevd det.

Redd. De første dagene var tunge. Veldig vanskelige. Jeg turte ikke å si det til noen, og ble samtidig innesluttet. Frykt. Jeg var veldig redd for hvordan de andre ville reagere. Samtidig hadde jeg mange spørsmål. Det var mye jeg ville vite, samtidig som jeg nektet å tro på det mamma hadde fortalt. Det tok flere dager før virkeligheten gikk opp for meg. Etter hvert fikk lærerne vite det. Medelever. Venner. Bekjente. Alle. Det var for så vidt greit, selv om jeg var redd for at jeg skulle bli særbehandlet fordi ”moren min var syk”.

Slag i ansiktet. Jeg snakket med noen i ledelsen på skolen. Jeg gikk i 10. klasse. Det er snart tre år siden alt dette skjedde. Den dag i dag har jeg stor respekt for vedkommende, men samtalen mellom oss den dagen, må være en av de samtalene jeg aldri vil glemme. Det var jeg som tok initiativ, fordi jeg følte behov for å snakke. Få vite. Forstå. Vedkommende hadde fått med seg hva som hadde skjedd. Han sa: ”Men kreft, det er jo som feber. Det går over av seg selv.” Nok et slag i ansiktet. Han fortsatte å prate i det uendelige. Fortalte at forskningen hadde kommet langt, at alt ville bli bra. Jeg satt der og nikket. Jeg hadde hatt forhåpninger om at denne samtalen ville hjelpe. Jeg følte at skolen sviktet, men vil benytte anledningen til å takke de lærerne som tok meg inn i varmen. Som forsto og tok godt vare på meg. De vet selv hvem de er.

Dette var skummelt for meg. Jeg visste lite om sykdommen. Hva som ville skje fremover. Hvordan? Hvorfor? Jeg hadde mange spørsmål og var sikker på at sykehuset ville kalle inn til et informasjonsmøte for pårørende, men nei. Jeg spurte mamma om litt, men var redd. Hun var veldig syk. Dum var jeg heller ikke, jeg forsto. I forlengelsen av det brukte jeg timer og dager på å grave etter informasjon. Finne svar på spørsmålene mine. Internett gav meg et helt feil bilde av alt. Jeg fordypet meg i tomheten. Forberedte meg på det verste. Jeg var sikker på at det jeg hadde kommet frem til måtte være det sanne, at mamma aldri ville våkne – bli frisk.

Ville bare vite. Det var en ting jeg ønsket. Én enkel ting. Jeg ville bare få vite. Forstå. Ville bli orientert om hva som ville skje. Jeg ville ikke bli fortalt at kreft var som feber og ville gå over seg selv. For jeg vet at kreft ikke er som feber og ikke går over seg selv. Det har jeg erfart.

Legene, sykepleierne og annet helsepersonell gjør og gjorde en beundringsverdig jobb. Mamma ble frisk. Det er ikke de jeg klandrer. Jeg klandrer ingen, men jeg ville vite. Jeg var ”liten”, men gammel nok til å bruke andre kanaler til å hente inn informasjon. Hvor hensiktsmessig det var, kan diskuteres. Konklusjonen, etter å ha gjort min egen research, var at mamma ville dø.

Min historie er ikke unik. Jeg er ikke den eneste som har opplevd at en mine foreldre få kreft eller blir alvorlig syke, og det som skjedde i ettertid er heller ikke unikt. Jeg har behov for å understreke at alle ikke klarer seg. Det finnes dem som forsvinner i fortvilelsens sirkel. Jeg kom meg ut. Heldigvis.

1. mai-appell, 2011

Appell for Kyrre og Rachel Grepp på Vestre Gravlund
Dato: 01. mai, 2011
Tema: arbeiderbevelgelse, 1. mai, Kyrre Grepp, Rachel Grepp

Kjære alle sammen- gratulerer med dagen!

1. mai er en dag som minner oss om arbeiderbevegelsens betydning gjennom historien. At arbeiderbevegelsens meninger, visjoner og handlinger påvirket og endret vårt samfunn.

Det er ikke tilfeldig at vi i Norge fikk allmenn stemmerett for kvinner i 1913 eller obligatorisk 9-årig skole i 1969. Det er heller ikke tilfeldig at vi fikk avtalefestet pensjon i 1989 eller felles ekteskapslov i 2008.

Alle de viktigste samfunnsendringene i Norge de siste hundre årene, er det en samlet arbeiderbevegelse som har kjempet fram!

1. mai er dagen hvor vi feirer våre seire, men også kjemper våre kamper. Vi kan ikke si oss fornøyde. Kampen for rettferdighet, solidaritet og likeverd vil aldri ta slutt. Det er derfor denne dagen fortsatt er så viktig.

1. mai er også dagen hvor vi hedrer våre samfunnsbyggere, som har gitt samfunnet vi er en del av mye. Vi minnes Kyrre og Rachel Grepp for deres kamp for et mer solidarisk og sosialdemokratisk samfunn. Deres beundringsverdige pågangsmot og kampvilje.

Rachel Grepp var en pressekvinne, politiker og en av sin tids mest aktive kvinnesaksforkjempere. I 1902 var hun med og stiftet Bergens socialdemokratiske ungdomslag. Den gang vakte det oppsikt at en velutdannet ung kvinne fra en velstående familie var aktiv sosialist. Og i 23 år var hun medlem av bystyret i Oslo. I 1922 ble Rachel Grepp ansatt som journalist i Arbeiderbladet. Hun skrev:

“Politikk er ikke noe ubestemmelig noe som foregår på møter, i bystyret, i Stortinget. Politikk er alt som berører det daglige liv. Det er mat og klær og hus og skole. Det er alt som angår deg og meg og våre hjem. […] Det er ikke bare mennenes sak, men i like høy grad kvinnenes å være med å kjempe framover mot et nytt, lyst og bedre samfunn med rom for alle og nød for ingen.”

Rachel Grepp hadde troen på et bedre, varmere og likestilt samfunn.

Kyrre Grepp var også en politiker og pressemann. Han var en av de mest sentrale personene i Arbeiderpartiet i årene før, under og etter første verdenskrig. Han var leder for den revolusjonære opposisjonen som tok over partiledelsen i 1918 og var deretter partiformann til sin død i 1922. Fra januar 1911 møtte Kyrre Grepp for Arbeiderpartiet i Kristiania bystyre.

Urettferdigheten som eksisterte og som fortsatt eksisterer, er noe arbeidere i generasjoner har kjempet for å utjevne. Alene står vi svakt, men sammen er vi sterke og beveger samfunnet videre. La oss, når høyresiden mener denne dagen er utbrukt, vaie våre flagg stolt. Vise at vi er villig til å kjempe og bringe arven videre. Vise at dagen ikke bare er historie, men en dag til å minne oss selv på at det kan bli bedre, at samfunnet kan inkludere alle mer, at kvinner skal ta del på lik linje med menn. For det er ingen selvfølge at dette skjer av seg selv, det er ingen selvfølge at alle mennesker blir inkludert, selv om det skal være en selvfølge.

Det de kjempet for, kjemper vi også for i dag. Det grunnlaget de har lagt, vil alltid være en prosess som vi er en del av. Det viser at deres arbeid er en del av en kamp som har foregått i mange år. De hadde troen på det de sto opp for, de var modige. De hadde troen på et bedre samfunn – et varmere samfunn.

Sammen former vi samfunnet. Kyrre og Rachel Grepp farget samfunnet med sine farger, den arven føres videre med en tro på et fremtidsrettet, inkluderende og sosialdemokratisk samfunn. Tuftet på verdier de kjempet for.

Gode venner, gratulerer så mye med dagen!

Arbeiderpartiets landsmøte '11

Innlegg i debatt under Arbeiderpartiets landsmøte
Dato: 08.04.11
Tema: heltid, deltid

Kjære landsmøte,
Det er en stor ære å få være den første kvinnen med et religiøst hodeplagg i hele Arbeiderpartiets historie som nå skal holde innlegg fra landsmøtets talerstol. Jeg vil benytte anledningen til å påpeke at jeg setter stor pris på at jeg ikke er forbudt her inne, og håper virkelig at jeg få stå her neste gang også.

Du kan se innlegget ved å klikke her.

Landsmøte, jeg vil fortelle om Anna. Hun er sykepleier, og har jobbet i en 40 prosent stilling i flere år. Det er ikke mye forutsigbarhet i hverdagen hennes. De vaktene hun får, må hun ta. Hun har to barn som hun gjerne skulle tilbrakt mer tid med. Hverdagen skulle ha vært mer forutsigbar og mye tryggere, ikke minst skulle hun ønske at stillingsbrøken hennes hadde tilsvart det hun faktisk jobber. Anna jobber i realiteten 100 prosent, men 60 prosent av disse er totalt utforutsigbare. Det innebærer:
- At hun har vanskelig for å kjøre barna til fortballtreninger
- At hun ikke har mulighet til å delta like aktivt i skolehverdagen til barna sine
- At hun ikke kan ta opp lån fordi hun må forholde seg til en stillingsbrøk som i realiteten ikke tilsvarere hvor mye hun faktisk jobber

Landsmøte, Anna er ikke alene. Det er 70 000 andre mennesker som deler samme skjebne. Jens, hvordan skal man ta være på disse hendene? Hvordan skal man få flere hender? Det skjer ikke når hverdagen uforutsigbar og utrygg.

I følge KS er det behov for 41 000 helsefagarbeidere og nærmere 13 000 sykepleiere de neste 20 årene. Skal man oppfordre folk til å søke på disse utdanningene samtidig som de kan regne med en 23 prosent stilling? Det er ikke veien å gå. Derfor er det viktig å lovfeste retten til heltid.

For det første, vi er alle enige om at fortrinnsretten ikke fungerer godt nok i dag. Arbeidsgivers vetorett i arbeidsmiljøloven § 14.3 må fjernes! For det andre, i en omstillingsprosess trengs det penger. Vi må stille opp med midler til kampen for lovfestet rett til heltid. La oss kjøre på med en heltidsmilliard! For det tredje, vi må generelt bli tydeligere. I punkt tre om styrket rett til lovbestemt reell stillingsprosent sier man at vi kan sette en tidsgrense på fire år. Ærlig talt landsmøte, dette er for svakt. Skal Anna vente i fire år på å få den stillingsprosenten hun faktisk jobber? Her må vi si ett år.

Til høsten skal Anna og de 69 999 andre som jobber ufrivillig deltid stemme ved valget. La henne få lov til å stemme på en arbeidsgiver hun fortjener. Deltid det kan være en mulighet, men heltid skal være en rettighet.

Annonse