Kjemp videre - hver dag!

Spalten min “akkurat nå” i Aftenpostens Si;D, 13.03.11

Årets kvinnedag er «overstått». Det er leit at noen kun bruker 8. mars til å sette kvinnesaker på dagsorden. Hva skjer resten av året?

Hver dag er en kamp og et slag, hver dag har et mål som skal oppnås. Kvinnedagen er ikke bare kvinnenes dag, men også en dag for å minne menn på deres ansvar i likestillingskampen. Ikke minst skal dagen i tillegg minne oss på at vi resten av året også må gi kvinnesaker mer oppmerksomhet. Likestillingen har kommet langt i Norge, men vi kan bli bedre. Du og jeg har ansvar for å kjempe våre medborgeres sak, det gjelder også kvinnesaker.

Demokratiske utfordringer kunne vært unngått dersom likestillingen hadde kommet like langt, både for kvinner og menn.

Dialogmøte om frihetsbevegelsene i Midtøsten og Nord-Afrika

Innledning på dialogmøte om frihetsbevegelsene i Midtøsten og Nord-Afrika på Litteraturhuset
Dato: 20. februar 2011
Tema: ung, engasjement, mangfold, politikk

Jeg vil først begynne med å takke for invitasjonen. Det setter jeg stor pris på. For å kunne fortelle hvorfor jeg valgte å satse på politikk, hvorfor det er viktig å være ung og engasjert og ikke minst hvorfor det er viktig med mangfoldige stemmer i det offentlige ordskiftet, så vil jeg dele mine erfaringer med dere.

En kan definere engasjement ulikt. Det kan være alt fra å diskutere nyhetsbildet til å diskutere med medelever, eller å blogge.

Jeg har valgt å engasjere meg gjennom elevrådet på skolen, ved å skrive innlegg, og være aktiv i sikhmenigheten, for å nevne noe. Jeg har hele tiden sett etter nye muligheter som jeg kan bruke til å utvikle meg selv, og for å kunne utrette noe. I denne prosessen fikk jeg utfordret meg selv, men selv med disse mulighetene, manglet følelsen av å påvirke slik jeg ønsket.

Jeg meldte meg inn i AUF da jeg var 15 år og ble aktiv i organisasjonen som 16-åring. Jeg ble valgt til leder i Grorud AUF og prøvde å påvirke så godt jeg kunne. Jeg møtte mennesker som sa: ”Du er jo bare leder av et lokallag. Du kan jo ikke påvirke.” Det fikk meg til å tenke. Er det virkelig slik at man må være stortingsrepresentant for å kunne påvirke? Eller statsminister? Jeg prøvde å bruke vervet mitt til å sette ulike politiske saker på dagsorden og være med på å vedta politikk. Ingen trodde det skulle skje, men Oslo Arbeiderparti vedtok på sitt årsmøte i fjor at vi var mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Jeg var en av de som klarte å få med alle Arbeiderpartilagene i Groruddalen til å stemme for vedtaket. Etter suksessen med vedtaket, ble det tydelig for meg at det var gjennom politikken jeg kunne påvirke slik jeg ønsket.

Det hender at jeg kommer hjem sent på kvelden, er utrolig sliten og tenker: ”hvorfor gidder jeg det her? Hvorfor skal jeg bruke så mye tid på politikk når jeg kan gjøre noe annet?” Men når jeg ser at det er eldre som ikke får den hjelpen de trenger, når det er så store forskjeller mellom øst og vest i en by, og i et verdensperspektiv: i Midtøsten har ungdom vokst opp under diktaturer og ikke fått sin stemme hørt. De kjemper for rettigheter som vi tar for gitt. Å ikke engasjere seg, vil jeg si, er det samme som å gi bort de påvirkningsmulighetene mennesker har kjempet for i hundrevis av år. Når det er så mange som ikke kan si det de mener, kjempe for det de står for, når det er så mye urettferdighet, så skal jeg selvfølgelig engasjere meg. Og hver gang jeg tenker at det er meningsløst, så skal jeg minne meg selv på hvorfor jeg i utgangspunktet engasjerte meg i politikken.

Man hører ofte at det er viktig med mangfoldige stemmer i debatten. Ja, selvfølgelig, men hvorfor skal man innsnevre definisjonen på mangfold til å handle om man har flerkulturellbakgrunn eller ikke? Det å ha en mangfoldig stemme er mye mer enn det. Bakgrunn, kunnskap og alle livserfaringer, for å ta noe, er med på å forme oss som mangfoldige mennesker, så handler det om hvordan man velger å bruke det. Og for å trekke en parallell; det blir sagt at det er viktig å være ung og engasjert. Absolutt. Jeg betviler det ikke. Som ung får du frem unges synspunkter, du ser saker fra et ståsted de som er overrepresentert i politikken ikke gjør. Ved å engasjere seg gjennom politikk kan man være med på utfordre holdninger i samfunnet. For å illustrere det med et eksempel kan man trekke frem likestilling i arbeidslivet. Man ser at det er flere kvinnelige ledere, det er fortsatt en lang vei å gå, men ved å utfordre, ved å vedta og realisere politikk, så utfordres holdninger, de endres og samfunnet utvikles.

Engasjement er viktig, det er viktig å bry seg og det er viktig å vise det. Jo flere som engasjerer seg, jo bedre gjenspeiles befolkningen, og på den måten kan det fattes beslutninger som appellerer til det store mangfoldet av mennesker i samfunnet vårt.

Innledningsvis nevnte jeg noen måter å engasjere seg på, selv valgte jeg å skrive innlegg til aviser. Jeg prøvde å sette ulike samfunnsproblemer på dagsorden, men jeg tror det er mange som gjør og gjorde den samme feilen som meg. Misforstå meg rett, men da jeg gjorde det ble jeg for ”tradisjonell”. Jeg tok opp ulike temaer og problemstillinger, men jeg kom ikke med løsninger eller konkrete tiltak. Derfor valgte jeg å engasjere meg gjennom politikk. Da er jeg er med på å påvirke samfunnet gjennom konkrete vedtak som utfordrer samfunnet vi lever i og er en del av, men også oss selv, for vi mennesker, vi lærer å kjenne oss selv bedre når vi møter utfordringer.

Husets fire vegger

Spalten min “akkurat nå” i Aftenpostens Si;D, 09.02.11

Mor, far, datter og sønn – en velstående familie. De bor i et stilfullt hus og eier en elegant bil. Barna er flinke på skolen, foreldrene har høye utdannelser. Hva kan være galt i en slik familie? Ingen av oss ser hva som skjer bak husets fire vegger. Vold i nære relasjoner er noe vi ikke kan akseptere, men vi vet at den finner sted.

Denne typen vold har alvorlige følger for den som opplever den. Volden som utøves, fysisk og psykisk, er ofte rå og brutal. Det innebærer et tillitsbrudd fordi den utøves av et menneske som står deg nært, og på et sted hvor man skal føle seg trygg – ditt eget hjem.

Dette er alvorlig kriminalitet. Dersom vold i nære relasjoner skal bekjempes, er det ikke tilstrekkelig å styrke tilbudet til ofrene etter at volden har funnet sted – den må forebygges. Det skal ikke være tabu å snakke om vold i nære relasjoner. Det skal ikke være tabu å sette det på dagsorden. Det er tabu når du velger å tie om et samfunnsproblem, for omfanget av volden krever handling.

Skrekkeksempler gjør eldrebølgen truende

Dagsavisen, 22.12.10
Ingrid Espelid Hovig sa til Dagsavisen (2/12) at «det virker som om de eldre er en gruppe samfunnet vil bli kvitt». Det er leit at noen eldre mennesker har denne oppfatningen, men dog forståelig. Man kan diskutere hvorfor, og om denne oppfatningen kommer av at det ikke bevilges nok penger til eldreomsorgen eller om det er et resultat av ordskiftet og retorikken i debatten.

De eldre er ikke en gruppe samfunnet vil bli kvitt. Denne oppfatningen kommer av at de eldre blir omtalt som objekter og nærmest umyndiggjort i den offentlige og politiske debatten. De eldre lever lenger og har bedre helse enn før. Det er et kompliment til velferdsstaten. Debatten derimot, dreier seg for mye om omsorgsperspektivet og for lite om aktivitetsperspektivet. Det er ikke slik at det å være gammel er et forstadium til døden (hvis man ser bort fra at hele livet jo på en måte er det). Det er ikke slik at alle eldre er syke, sengeliggende og venter på å dø. Det er heller ikke slik at eldrebølgen er truende. Men måten den omtales på skaper et slikt inntrykk.

Enkeltutspill med negativt fortegn og skrekkeksempler fra overfylte sykehjem bidrar til dette inntrykket av en truende eldrebølge. Man må trekke frem eksempler på ting som ikke fungerer slik de skal, for å kunne få gjort noe med dem. Uten et nyanserende bilde, må man imidlertid være klar over at dette har ringvirkninger for hvordan eldre oppfattes i lengden.

Det er ikke nødvendigvis slik at en bredere eldrepolitikk alene er nok til at eldre skal få det bedre. Man må også satse på en god utdanning for alle, slik at eldre i dag og i fremtiden kan møtes av kompe- tente helsearbeidere. Man må dessuten ha et generelt godt kulturtilbud for at aktive eldre også skal kunne nyte godt av det. For å nevne noe. Da kan man ikke gjøre som Carl I. Hagen (Frp) tidligere har sagt i Dagsavisen at man bør gjøre: Nemlig å kutte ut politisk innsats for noen grupper i samfunnet, for bare å prioritere eldre. Samfunnet er komplekst, og da må man se spørsmålet om eldreomsorgen i et større perspektiv.

Noen høydepunkter fra politikken i 2010

Året nærmer seg slutten, og jeg ønsker å dele noen høydepunkter fra politikken med dere. Fra å være hun som rakk opp håden flittig i samfunnsfagtimene og debatterte heftig, er jeg i dag Oslo Arbeiderpartis yngste bystyrekandidat, og jeg har ikke fylt 18 år engang.

I januar ble jeg valgt til leder av Grorud AUF, mitt første politiske verv. Det var også det året jeg deltok på mitt første årsmøte i AUF i Oslo.

I mars ble jeg fast Si;D-kommentator i Aftenposten, sammen måned skrev jeg dette innlegget om hodeplagg, etter å ha vært vitne til en snever og polarisert debatt.

AUFs 2029-konferanse ble avholdt i mai og satte blant annet fokus på mangfold, integrering, en bærekraftig velferdsstat og spørsmål i spennet mellom dagens virkelighet og visjoner for fremtiden. Det var på denne konferansen jeg deltok i min første paneldebatt med temaet _”Ungdom og integrering – hvordan ser det flerkulturelle samfunnet ut for unge i dagens Norge?”
Samme måned ble jeg også valgt som AUF i Oslos representant i Oslo Arbeiderpartis kvinnenettverk.

I sommer satte VG søkelyset på innvandring og integrering i en nye serie under headingen ”Nye Norge”. Debatten om hodeplagg blusset opp, og jeg stilte opp til intervju med budskapet om at turban er et kjønnsnøytralt hodeplagg i sikhismen. Det kan lese her.

Rett før jeg begynte i andre klasse på videregående i høst skrev jeg dette innlegget om voldtekt, og fikk svar fra justisminister Knut Storberget.

AUFs 52. ordinære landsmøte gikk av stabelen i oktober, hvor jeg holdt innlegg om todelt foreldrepermisjon, du kan lese det her. Jeg fikk gjennomslag for mitt synspunkt og AUF er i dag for at foreldrepermisjonen skal tredeles, men på sikt todeles.

Bildet er tatt av Tore Sinding Bekkedal.

Representantskapet i Oslo Arbeiderparti behandlet det omstridte datalagringsdirektivet. Personlig er jeg imot og jeg holdt dette innlegget som skapte debatt og var verdt det.

I november ble Oslo Arbeiderpartis nominasjonsmøte avholdt. Jeg ble nominert på 23. plass som den yngste bystyrekandidaten. Tusen takk for tilliten, jeg er klar for å farge byen rød! Jeg deltok også i debatt på Litteraturhuset om synet på eldre med Carl I. Hagen og Svein Olav Daatland i panelet.

Bildet er tatt av Tore Sinding Bekkedal.

Tusen takk til alle dere som har troen på meg, som følger meg. Jeg er klar for valgkamp og gleder meg til å være med på å farge Oslo til en rød by som er mer inkluderende og varmere, og som gir alle mennesker like muligheter.

Fedrekvoten er nødvendig

Du kan lese Mathilde Tybring-Gjeddes innlegg her.

Kjære Mathilde Tybring-Gjedde. Du skrev i Aftenposten (10.11.) at fedrekvoten ”vitner om svært liten tiltro til dagens kvinner og menn(…)”, og at det er uproblematisk å forkaste fedrekvoten. Det er problematisk å forkaste fedrekvoten. Det er ikke slik at man mistenkeliggjør fedre som omsorgspersoner, og ikke har tillit til at de ønsker å bruke tid sammen med barna sine, men alle arbeidsgivere er ikke åpne for at fedre tar ut foreldrepermisjon. Fedrekvoten er god familie- og likestillingspolitikk – og skal den fungere slik i praksis, må hele samfunnet være klar for det.

Jeg er sikker på at norske fedre er i stand til å velge selv – og at norske kvinner er modne nok til å la fedre være hjemme med barna. I dag er det en selvfølge at mor skal være hjemme med barnet, men ikke far. Arbeidsgiverne er ikke modne nok til å la fedre være hjemme med barna. Det er en problemstilling som undergraves når du skriver at foreldrepermisjonen må vedtas ved kjøkkenbordet og ikke i Stortinget. For at foreldrepermisjonen skal vedtas ved kjøkkenbordet må det være aksept for det i samfunnet. Til dette trengs det politisk vilje!

Å forkaste fedrekvoten vil være et stort tilbakeslag for likestillingen i Norge. Det er ikke god likestillingspolitikk at kvinner har en løsere tilknytning til arbeidslivet enn menn. Det er ikke god likestillingspolitikk når menn ikke er likestilt som omsorgspersoner. Det er ikke god likestillingspolitikk å fjerne fedrekvoten. De borgerlige partiene har misforstått, når de tror at fjerning av fedrekvoten gir mer valgfrihet. Er det ikke logisk at aksept fra arbeidsgivers side er en forutsetning for at valgfriheten skal ligge til grunn?

Øysten Gullvåg Holter og Jørgen Lorentzen skrev i Aftenposten (03.11.) at likestillingen i Norge har skapt bedre livsforhold både for kvinner og menn, og forskning tyder på at begge foreldrenes valgmuligheter og livskvalitet har økt gjennom fedrekvoten. Norge må ha en fedrekvote, og den må vedtas i Stortinget!

Religionsmanifest til AUF i Oslo - disposisjon

Jeg skal lede AUF i Oslos religionsmanifestgruppe frem til årsmøtet i februar. Gruppen og jeg ønsker innspill på disposisjonen som skal diskuteres på manifestgruppens første møte i morgen:

Gruppen som skal jobbe med religionsmanifestet til AUF i Oslo frem til årsmøtet i februar skal ha sitt første møte i morgen, torsdag. Dette er et midlertidig utkast til en disposisjon med mulig inndeling av kapitler og hvilke temaer som må dekkes under hvert kapittel. Før vi i gruppen setter oss ned i morgen, ønsker jeg at du skal komme med innspill til andre temaer, kapitler osv. – listen er sikkert ikke fullstendig. Dette er helt i startfasen så her er alt mulig. Vi setter veldig stor pris på alle innspill og trenger den hjelpen vi kan få! Fint om du legger igjen en kommentar eller sender innspill på e-post til prableenkaur93@gmail.com.

Tros- og livssynssamfunn i Norge:
*Den norske statskirke
– skille kirke og stat

*Ordninger for tilskudd
– hvordan bør tilskuddsordningen være
– i hvilken grad bør det stilles vilkår for økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunn
– hensyn til kontrollmuligheter, personvern og partsinnsyn

*Registrering av tros- og livssynssamfunn
– bør ordningen opprettholdes?
– skal skillet mellom registerte og uregisterte trossamfunn videreføres?

*Offentligrettslige funksjoner i tros- og livssynssamfunn
– i hvilken grad tros- og livssynssamfunn bør utøve offentlig rettslige funksjoner

*Sikre en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk
– behovet for samordning av lov- og regelverk og forvaltning på ulike samfunnsområder
– tiltak for bedre samordning

Religion og livssyns plass i samfunnet:
*Offentlige institusjoner
– religiøs og og livssynsmessig betjening
– tilgang til bønne-/seremonirom
– særlige krav til mat, klesdrakt osv.

*Integrering i samfunnet
– hvordan tros- og livssynspolitikken påvirker
– konsekvenser av dagens finansieringsordninger som berører tros- og livssynssamfunn for deltakelse på samfunnets fellesarenaer

Sviktende hjelpeapparat

Dagens innlegg i Aftenpostens Si;D, 22.11.10

Ikke alle etterlatte ved selvmord får hjelpen de har krav på.
Hvert år begår 500 mennesker selvmord i Norge. Tilbake sitter de etterlatte med sorg og ofte følelse av skyld og tanker om hva de kunne gjort for å forhindre tapet av sine kjære. Myndighetene plikter å følge opp de etterlatte med tilbud om hjelp, men mange bli sviktet av et hjelpeapparat som aldri fanger opp lidelsene og behovene.

Mange spørsmål. Selvmord skiller seg fra andre dødsfall fordi de etterlatte sitter igjen med mange ubesvarte spørsmål som de kanskje aldri vil få svar på. Dette kan være ekstra vanskelig for de etterlatte, fordi de ikke har en forklaring de kan leve med.

Ulik oppfølging. Alle takler sorg på ulike måter, og noen trenger lengre tid enn andre. Oppfølgingen man får varierer fra kommune til kommune. Noen har gode rutiner og retningslinjer, andre steder er tilbudet for dårlig. Noen ganger oppdages ikke selvmordet før de etterlatte selv oppsøker helsevesenet, fordi de trenger hjelpe til å takle situasjonen de har havnet i.

Må fanges opp. Noen orker ikke ta kontakt med hjelpeapparatet. De er i sjokktilstand og svært slitne, og de klarer ikke ta innover seg det som har skjedd. Andre igjen, isolerer seg helt. Hvis det går for lang tid før de får hjelp, kan det hende at de etterlatte får traumatiske og kompliserte etterreaksjoner. Jo tidligere de får hjelp, desto bedre er det. De som trenger mest hjelp, er kanskje de som ikke orker å ta kontakt selv. Derfor må systemet fange opp de etterlatte.

Uhørt. Det er leit at tilbudet til de pårørende ikke er tilstrekkelig, og det er uforståelig at etterlatte som søker psykologhjelp flere ganger med henvisning fra lege, får avslag. Hvordan kan en synlig skade være verre enn en «usynlig» skade på sjelen? Begge deler hindrer deg i å fungere optimalt. Det er uhørt at du ikke er syk nok til å få hjelp til å bearbeide sorgen etter et selvmord.

Representantskapsmøte om datalagringsdirektivet

Innlegg i debatt om datalagringsdirektivet på representantskapsmøte i Oslo Arbeiderparti
Dato: 19. oktober 2010
Tema: udemokratisk prosess, datalagringsdirektivet

Kjære representantskap,
På årsmøtet i mars, da redaksjonskomiteen la frem sin innstilling i forhold til datalagringsdirektivet, ble det sagt at vi skulle utsette behandlingen av saken for å kunne ha en mest mulig demokratisk prosess og åpen debatt. Vi skulle ha god tid til å debattere dette. Jeg ser ikke hvordan denne prosessen har vært demokratisk, og jeg skjønner ikke hvordan vi kan debattere dette mest mulig når man må tegne seg til debatten på forhånd og taletiden er begrenset.

Først så utsettes saken i et halvt år, det er for så vidt greit, det. Også behandles dette i stortingsgruppa i juni. Det blir enstemmig vedtatt at Arbeiderpartiets stortingsgruppe er for implementering av direktivet. Oslo Arbeiderparti har i dag seks representanter på Stortinget, og når noen av disse sier at det ikke er deres feil fordi de ikke visste at direktivet skulle behandles på det møtet, så betyr det at våre representanter sover i timen. Sånn kan det ikke være.

De i Arbeiderpartiet som ønsker å innføre datalagringsdirektivet har brukt alle mulige midler. Alt fra stor mangel på demokratisk prosses, ringe rundt til lokallagsledere og press fra Regjeringen.

I helgen hadde AUF landsmøte. En av dagene kom Jens for å holde innledning. Kamzy, Leder AUF i Oslo, utfordret ham på prosessen i forhold til datalagringsdirektivet og partikultur. Hun spurte ham direkte: ”Hvordan har man vært demokratisk i forhold til datalagringsdirektivet?” Hans svar var: ”Datalagringsdirektivet har vi behandlet i både stortingsgruppa og på regjeringsnivå.” Synes dere ikke det er litt rart at det blir mindre demokrati i partiet når vi går fra å være i opposisjon og mindretall på stortinget til posisjon og flertall i regjering?

Kamerater, jeg meldte meg inn i AUF for over et år siden. Da meldte jeg meg inn i Norges største politiske ungdomsorganisasjon for å kunne påvirke Norges største parti. Jeg meldte meg ikke inn for å bli overkjørt i behandling av politiske saker, slik både mange andre og jeg har blitt i dette tilfellet.

Landsmøte '10

Innlegg i debatt om Arbeids- og inkluderingsprogram på AUFs 52. ordinære landsmøte
Dato: 15. oktober 2010
Tema: Foreldrepermisjon, likestilling

Kjære landsmøte,
Foreldrepermisjon er en viktig sak. Den handler om hvem som skal være hjemme med barnet, hvor lenge, hva slags samfunn vi ønsker oss og ikke minst om likestilling. Når Høyre på sitt landsmøte vedtar å fjerne fedrekvoten, og Frp ønsker å gjøre det samme, så undergraver de likestillingen. Siv og Erna, skam dere!

Da statsbudsjettet ble lagt frem i forrige uke foreslo Regjeringen at stønadsperioden for foreldrepenger skal forlenges med én uke, og den nye uken øremerkes far. Dette er bra, men ikke nok.

Norge har klatret opp til andreplass som verdens mest likestilte land, men vi skal bli bedre. I Arbeids- og inkluderingsprogrammet blir det foreslått en tredelt foreldrepermisjon, men det er todelt foreldrepermisjon som er den riktige veien å gå.

Fraværet ved foreldrepermisjon bidrar til lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, og fraværet er, ikke overraskende, høyest hos kvinner. Menn tar bare ut 11 prosent av den totale permisjonstiden. Ved å dele permisjonstiden likt vil dette være med på utjevne disse forskjellene.

De som mener at todeling er en løsning med langt mindre valgfrihet, tar grundig feil. Dette vil bidra til å styrke valgfriheten fordi kvinner blir likestilt i arbeidslivet, mens menn blir likestilt i hjemmet. Dette er kjempeviktig fordi menn må likestilles som omsorgspersoner.

Jeg håper dere støtter dissensen om at foreldrepermisjonen på sikt skal todeles. Vi i AUF må være pådrivere for likestilling og vi skal fortsette å kjempe denne kampen. Likestilling skal ikke bare være ord, men også handling.

Annonse